Tímarit Þjóðræknisfélags Íslendinga - 01.01.1922, Qupperneq 91
Að brúa hafið,
Eftir Di'. Jóhannes P. Pálsson.
(Efni greinar þessarar er ræða, er flutt
var í Winnipeg á samkomu Stúdentafélags-
ins Islenzka, endur fyrir löngu. Var höf.
þá við nám á læknaskóla Manitoba-fylkis.
pótti ræðan góð og varð til þess, að til fund-
ar var efnt, ef svo mætti fara, að seilst yrði
til “kastalans” sunnan við sói og handan
við mána En armleggirnir reyndust of
skammir í það sinn, svo kastalasmíðin er
óhafin enn. — Nú hefir vinur pjóðræknis-
félagsins og höfundarins sent Tímaritinu
ritgjörð þessa, og er hún hér birt, en orði
hér og hvar vikið frá þvt sem var I
ræðunni.)
Mér er það full-ljóst, að málefni
þetta er miklu fremur efni í lieila
bók, en stutta málsgrein. En sök-
um þess aÖ mér er máliS kært, og
að það er ekki yfirleitt rætt sem
skyldi, liefi eg valið þa'Ö. Eg fæ
ekki betur séð, en að það sé aðal-
takmark þjóðernisbaráttu vorrar
hér. 0g ekki að það sé að eins mál-
efni Yestur-Islendinga, heldur og
einnig að nokkru leyti hljóti það
að vera hjartans-mál frænda vorra
hinum megin hafsins.
Hvernig á að brúa hafið ? Hafið
milli Islands og Vínlands? At-
lanzhaf? Já, hafið, sem skilur
Austur- og Vestur-lslendinga;
djúpið, sem klofið hefir íslenzku
þjóðina í tvent og sem verður að
ómælishafi gleymskunnar, ef ekk-
ert er að gjört.
Öllum Vestur-lslendingum kem-
ur víst saman um, að slíkt djúp sé
til. En um hitt, hvort gerlegt sé
að brúa það, eru ekki allir á eitt
sáttir. Sumir álíta, að oss sé því
betur farið, því fyrr sem vér týn-
um tungu vorri, og að vér ættum
ekki að líta til íslands nema eins
og lítils díls á landabréfi heims-
ins. Astæður þeirra eru margar
og líklega skynsamlegar, en göf-
ugar geta þær naumast kallast.
Og á meðan verzlunar-andi nútíð-
arinnar er ekki búinn að kald-
hamra svo skynsemi manns-and-
ans, að hún bíti á hvert það band,
sem kærleikurinn hefir hnýtt hér
á jarðríki, á meðan mega sín lítils
þessi fjörráð, sem lögð eru í stað
heilræða.
Þá eru aðrir, sem gjarna vilja
sjá því öllu borgið, sem íslenzkt
er, en sem þó trúa því jafnframt,
iað vér, sem Islendingar, hljótum
innan skamms að ganga fyrir ætt-
eniis-stapa. Enda sjást á þeim
fyrstu dauðamörkin, ef þeir, sem
stæra sig af því, að vera víkinga-
synir, standa ráðþrota, leggja ár-
ar í bát liorfandi örvæntingarfull-
ir á viðurstygð eyðileggingarinn-
ar!
Sem betur fer, eru þeir fleiri,
sem trúa því, að jafnvel stórþjóð-
irnar eigi enn eftir að beygja liöf-
uð sín í aðdáun og undrun fyrir
andlegu atgjörfi hinnar snækrýndu
drotningar í Norðurhafinu.
Óhætt er um það, að Vestur-
Islendingar liafa fært bræðrum
sínum austan við hafið heim sann-
inn um ættjarðarást sína. Þeir
hafa gripið hvert tækifærið á eft-