Skírnir - 01.04.1991, Page 124
118
JÓN HNEFILL AÐALSTEINSSON
SKÍRNIR
IX
Á árunum 1937-39 komu út í bók fyrirlestrar sem Björn M. Ólsen
hafði flutt á árunum 1913-14 um Islendingasögur. Fyrirlestrarnir
höfðu þó ekki mikil áhrif á framvindu þessara mála næstu tvo
áratugina, því að þeir lágu geymdir á safni fáum aðgengilegir og koma
því óbeint við þá rannsóknarsögu sem hér er rakin. Hins vegar er rétt
samhengisins vegna að vitna hér til nokkurra meginviðhorfa Bjarnar
M. Ólsens í þessum fyrirlestrum til kynningar á skoðunum hans.
Bók Bjarnar M. Ó1 sen: Um íslendingasögur. Kaflar úr háskóla-
fyrirlestrum, er rúmar 400 bls. að stærð. Fyrstu 100 síðurnar er
almennt yfirlit um Islendingasögur, uppruna þeirra og einkenni og
það er einkum í þeim kafla sem hin almennu viðhorf eru sett fram. Þar
segir:
Hvernig eru þessar sögur til orðnar? Á því getur enginn efi leikið, að
þær eiga aðallega rót sína að rekja til munnmælasagna, sem gengið hafa
um sögukappana. Á það bendir bæði efni sagnanna og orðfæri þeirra og
framsetning, sem líkist mjög munnlegri frásögn. Ógrinni af
munnmælasögum hljóta að hafa gengið á Islandi á 11. og 12. öldinni, og
þar voru til sagnamenn, sem lögðu það firir sig að skemmta með
sögum. (9)
Nokkru síðar í sama fyrirlestri segir:
Sumir fara jafnvel svo langt, að þeir halda því fram, að hinar skriflegu
sögur, sem til vor eru komnar, hafi verið óbreittar eða svo til óbreittar
sem munnlegar sögur, áður en þær vóru færðar í letur, og að þeir, sem
rituðu þær, hafi í rauninni ekki gert annað við þær enn að skrifa þær
upp eins og þær gengu manna á meðal í munnmælum, með öðrum
orðum, að þeir sjeu ekki höfundar sagnanna, heldur aðeins ritarar eða
ritvjelar til að skrásetja þær. Þetta higg jeg vera hinn mesta misskilning
og hróplegt ranglæti við þá, sem rituðu sögurnar. Að vísu er það ekki
alveg óhugsandi, að sumar hinar minstu eða stitstu sögur, svo sem
sumir smáþættir, sjeu skrifaðar upp nokkurn veginn óbreittar eftir
munnlegri frásögn. Enn undir eins og sagan verður nokkuð
ifirgripsmeiri og söguefnið flóknara, þá verður það mjög ólíklegt, að jeg
ekki segi alveg ómögulegt, að óbreitt munnleg sögn liggi alstaðar á bak
við söguna. Því betur sem vjer lesum sögur vorar ofan í kjölinn, því
dípra sem vjer sökkvum oss ofan í þær, því nákvæmar sem vjer