Skírnir - 01.04.1991, Page 145
SKÍRNIR
STAÐLAUSIR STAFIR
139
nökkurir vilðarmenn lágu í skálanum, en verkmenn váru til íðnar farnir.
Þetta var um heyjaannir. Konan tók til orða, er hon kom inn: „Satt er
flest þat, er fornkveðit er, at svá ergisk hverr sem eldisk. Verðr sú lítil
virðing, sem snimma leggsk á, ef maðr lætr síðan sjálfr af með ósóma ok
hefir eigi traust til at reka þess réttar nökkurt sinni, ok eru slík mikil
undr um þann mann, sem hraustr hefir verit. Nú er annan veg þeira lífi,
er upp vaxa með föður sínum, og þykkja yðr einskis háttar hjá yðr, en
þá er þeir eru frumvaxta, fara land af landi ok þykkja þar mestháttar,
sem þá koma þeir, koma við þat út og þykkjask þá höfðingjum meiri.
Eyvindr Bjarnason reið hér yfir á á Skálavaði með svá fagran skjöld, at
ljómaði af. Er hann svá menntr, at hefnd væri í honum.“ Lætr grið-
konan ganga af kappi.1
Það er auðsætt að griðkonan er hér að vitna í almennan orðróm um
frægð Eyvindar, enda „var þat alþýðu rómr, at færi væri hans líkar“
(126). Ræða hennar er ein sú lengsta sem lögð er í munn konu í
íslendingasögum, og er hún að mörgu leyti merkileg. Einkennist hún
af glundroða og flæði, þar sem vaðið er úr einu í annað án þess að
setningar séu í línuréttu samhengi. Við þessa tegund orðræðu gerir
sagan einnig þá athugasemd að griðkonan láti „ganga af kappi.“ í
orðum hennar felst mannjöfnuður, sem er mjög mikilvægur þáttur í
slúðri, og einnig aðdróttun um ergi. Þetta er eina konan sem fær að
tala í karlaheimi Hrafnkelssögu, og hún verður til þess að róta upp í
honum og því samræmi sem ríkir á yfirborðinu. Ræða hennar verður
til þess að Elrafnkell rís á fætur: „„Kann vera, at þú hjalir helzti margt
satt - eigi fyrir því, at þér gangi gott til““ (127). Af þessu leiðir
aðalbardaga sögunnar. Hrafnkell rekur af sér slyðruorðið, drepur
Eyvind og „hafði engi orð við“ (129).
VI
Tengsl slúðurs og kynferðis má sjá enn greinilegar í þeirri frásögn
Njálu sem á sér upptök í dyngju Hallgerðar. Um þetta segir sagan:
Sá atburðr varð, at farandkonur kómu til Hlíðarenda frá Bergþórshváli.
Þær váru málgar ok heldr orðillar. Hallgerðr átti dyngju, ok sat hon þar
1 Hrafnkels saga Freysgoða, Islenzk fornrit XI, Reykjavík 1950, bls. 126-127.