Skírnir - 01.04.1991, Qupperneq 146
140
HELGA KRESS
SKÍRNIR
optliga í; þar var þá Þorgerðr, dóttir hennar, ok Þráinn; þar var ok
Sigmundr ok fjölði kvenna. Gunnarr var eigi þar né Kolskeggr. (112)
Þetta er kvennastaður. Þarna er „fjöldi kvenna“, og einu karlarnir sem
eru viðstaddir eru á valdi Hallgerðar. Karlhetjan Gunnar er hins vegar
fjarverandi, eins og Þór í Lokasennu. Farandkerlingarnar málgu koma
inn í dyngjuna. Hallgerður heilsar þeim og býður sæti og spyr hvar
þær hafi verið um nóttina. Þær segjast hafa verið á Bergþórshvoli.
Hún spyr hvað Njáll og synir hans hafi hafst að, og þær gefa í skyn að
þeir muni vera að búa sig til bardaga. Þær þykjast annars ekkert vita,
og Hallgerður heldur áfram að spyrja:
„Hvat gerðu húskarlar Njáls?“ segir Hallgerðr. „Eigi vissu vit þat, hvat
sumir gerðu,“ segja þær, „en einn ók skarni á hóla.“ „Hví mundi þat
sæta?“ segir Hallgerðr. „Þat sagði hann,“ kváðu þær, „at þar yrði taða
betri en annars staðar." „Misvitr er Njáll,“ segir Hallgerðr, „þar er hann
kann til hversvetna ráð.“ „Hvat er í því?“ sögðu þær. „Þat mun ek til
finna, sem satt er,“ segir Hallgerðr, „er hann ók eigi í skegg sér, at hann
væri sem aðrir karlmenn, ok köllum hann nú karl inn skegglausa, en
sonu hans taðskegglinga [...]“ (112-113)
Að svo mæltu víkur hún máli sínu til Sigmundar: „ok kveð þú um
nökkut [...] ok lát oss njótaþess, er þú ert skáld“ (113). Hann kveðst
þess albúinn og „kvað þegar vísur þrjár eða fjórar, ok váru allar illar“
(113). Hallgerður þakkar honum fyrir skáldskapinn og um leið hlýðni
við sig: „„Gersimi ert þú,“ sagði Hallgerðr, „hversu þú ert mér
eptirlátr““ (113).
Konan Hallgerður er hér í hlutverki „músunnar“, eða skáldskapar-
gyðjunnar. Með sínu kvenlega og gróteska sjónarhorni á karlhetjurnar
býr hún til myndhverfinguna í vísur skáldsins, þá myndhverfingu
sem á eftir að gefa slúðrinu kraft. Með henni snertir Hallgerður
veikasta blettinn á Njáli, skeggleysið, og um leið gerir hún skeggið,
sjálft karlmennskutáknið, að hlátursefni. Hún líkir því við hey, sem er
étið af skepnum, og þarfnast mykju, sem er úrgangur skepna og
kemur úr lítt virðulegum afturenda þeirra.
Nafngiftir eru mikilvægar í niðurlægingu slúðursins, þar sem nöfn
varða sjálfsímynd jafnt sem orðstír. Að vera skegglaus er að vera eins
og kona. Nafngiftin felur því í sér níð, ásökun um ergi.