Skírnir - 01.04.1991, Qupperneq 245
SKÍRNIR
HVERRA MANNA ERTU?
239
kaffibollanum, hugsaði um hver hefði fundið upp þetta frábæra kerfi,
hugsaði, fæ þó meira kaup hér en hjá Arnari eða á skrifstofunni, og hló“ (90).
Ein af hugmyndum Nínu um sögu er sú að hún sé „fyrst og fremst
umbreyting veruleikans, tilraun til að hemja hann, koma reglu á óskapn-
aðinn“ (99). Þegar Nína rifjar upp formæðrasögurnar koma þær í gegnum
Maríu, móðursystur hennar. Nína man þegar hún var ellefu ára gömul og
hlustaði spennt á Maju segja henni gamlar sögur af fjölskyldunni. Þórdísi
finnst nóg um frásagnargleði systur sinnar og ásakar hana um að setja líf
þeirra í „danskan róman“: „„Vil ekki að þú blindir hana [Nínu] með róman-
tískum þvættingi.““ (59). En þegar Nína segir þessa sömu sögu er þetta
hvorki lífsreynslusaga Þórdísar né rómantík Maríu, heldur texti brenndur
marki Nínu. Hún reynir á stundum að varpa ábyrgð sinni á sögunum yfir á
herðar Maríu sem hún skírskotar til sem sögumanns. Hún naut þess að
hlusta á hana segja sögur en leiðist að hlusta á þær aftur og aftur þegar María
er orðin elliær: „[...] trúðsandlit, sífellt segjandi sögur [... ]“ (98). Af þessum
sökum er ómögulegt að gera sér grein fyrir sannleiksgildi formæðrasagnanna
og verður því að líta á þær sem skáldskap Nínu. Þessar sögur breyta
veruleikaskynjun Nínu og því „hemja“ þær hvorki né „koma reglu" á
veruleika hennar, þvert á móti sprengja þær hann í loft upp; skilja hann eftir
í brotum. Nína neitar því að hún sjálf sé að semja: „Eg er aðeins að drepa
tímann, með gömlum sögum, upprifjunum, öllu sem mér dettur í hug,
meðan ég bíð —“ (60). Minningar Nínu um formæðrasögurnar drepa
einmitt tímann; þær drepa tíma Nínu jafnframt því sem þær drepa þau skil
sem stokka hann í tíðir. Hún lýsir reynslu sinni af ferðalaginu á æskuslóðir á
þessa leið: „Og hún [Nína] ein í þessari auðn, þessari mannlausu hömrum
girtu vík, aðeins hluti úr týndri sögu, eins og Jakob, og Sunneva, og hvísl
Maríu úr grasinu. Þetta hvísl, svo fullt af trega, hlaðið nálægð sem gerir
tímann að engu, leysir hann upp, lýstur saman þá og nú og þá og þá, gerir að
eldingarleiftri, sömu andrá“ (37). Minningarnar, sögurnar koma úr fortíð
sem í skáldskap sínum á sér engin takmörk hvorki í tíma né rúmi.
Á öðrum stað er Nína ekki á því að list sé til að umlykja veruleikann:
„Ekki til að umlykja veruleikann, ekki til að njörva hann niður, til að opna
þessa glufu - “ (61). Með skrifum sínum opnar Nína glufu inn í fortíðina þó
að hún virðist einungis kjósa að listin umlykji og faðmi sinn veruleika - sinn
tíma.
Orð minninganna drepa tímann. Tíminn er mjög mikilvægur í veruleika
Nínu og hann er í engum tengslum við fortíðina og verndar hana þannig. En
tíminn var drepinn og kemur til Nínu margafturgenginn og skellur á henni
líkt og froðufellandi alda úr grængolandi sjó. Hann drekkir henni í sjálfum
sér, skírir hana gömlum orðum sem synda í kringum hana full af grænleitri
birtu.