Det Nye Nord - 01.02.1922, Blaðsíða 20

Det Nye Nord - 01.02.1922, Blaðsíða 20
Side 88 DET NYE NORD Februar 1922 DEN NORDISKE RACES FOTSPOR I DE KLASSISKE LANDE. Av Clåre Mjoen. Iden grå fortid drog Nordlands sønner ut fra de tåkede urskoge, drevet av længselen efter en let- tere luft, en klarere himmel, en rikere jord. De drog sydover til Middelhavslandene, høivoksne, lyshårede, blåøjede. De satte bo, dyrket åkeren, bygget byer, grundet riker. Disse riker er idag forsvundne. Haverne er blit sandørkener. Byerne ligger i grus. Babylon, Kartago, Troja, Grækenland og Rom gik under. Men ikke den kultur, som under den nordiske befruktning fødtes i Middelhavslandene. Den lever og den brød- føder den dag i dag en efter skjønhet hungrende menneskehet. Og det er noget andet, som le\er der- nede og som har overlevet de engang så blomstrende riker: det sprog vore aner bragte med sig til koloni- sationslandene og hvormed de beriket sine vertsfolks sprog. Det lå nedgravet under grus og aske som de etruskiske vaser og gravenes skjulte skatte. Men nu har sprogforskerne fjernet støvet fra det gamle guld og vist os merkelige ting. Ting som bringer beviser, sammenhæng. Etymologen K. Stuhl *) fører os i en bok om Nordlands undergang, som er blit kaldt »Et banebrytende værk på sprogforskningens omraade«, ind i sprogtilblivelsen i præhistorisk tid og beviser, at næsten alle tlod- og gudenavne, alle hellenavne, om de så forekommer i Palæstina, Italien eller Græ- kenland, er av germansk oprindelse. De er bragt ved germanske hærtog og vikinger til det land de valgte som opholdssted, som rydde- og byggeland. Jeg kan av den rikdom av sprogforbindelser kun gripe ut nogle få og må også der begrændse mig til bare å vise det »etymologiske facit« uten å kunne ta med hele den sindrike utregning, d. e. den møj- sommelige vei forskeren må gå for å komme til sit mål og som selvfølgelig er det morsomste av det hele. Hvem kjender ikke Heinrich Heine’s deilige digt til grækerhavet, det hav, som Xenophens titusind »hjem- vesyke« grækere hilste med utropet: »Thalatta, Tha- latla, sei mir gegrusst du ewiges Meer«. Ordet Tha- lalta har hidtil været anset som en helt fremmed sprogformation. Vor forfatter har nu fundet ut, at det er av nordisk oprindelse. Den germanske urform for ordet er d’Halacha — die Salzlache, saltlake. Over makedonisk epiriske mellemformer har dette ord udviklet sig til Thalassa — Thalatta, idet T-lyden er den bestemte artikel foran ordet. See — sø — sevi — salache — talassa, det er veien, dette gotiske ord har tat for å bli nationaliseret græsk uttryk for hav. Slik er det med næsten alle de uttryk Homer bruker om den salte flod. De er av germansk æt. ‘) Nordlands Untergang. Arisch-gertnanische Sprachreste • im Mittelmehrgebiet, von K. Stuhl, Oberstudienrat. Bo- dung-Verlag fur Volksaufklårung, Perleberg. I det græske ord Pontus (Hellespont) skjuler sig det germanske ord bottn — Boden — bund, som brukes om havets dyp (jfr. Bodensee). Ordet Pela- gos, som vi kjender i forbindelsen Archipelagos (d. e. en masse øer), har hidtil været helt dunkelt for sprogforskeren. Sluhl gir os-følgende forklaring: Pe- lagos er det samme som Spelagos (hvislelyden sløi- fedes gjerne av fonetiske grunde). Spel er det ger- manske Spiel — spil, som betyr mængde, masse, overflod av noget. I sydtyske dialekter betyr f. eks. Fettspiel en mængde fett, Wasserspiel — en stor vanddam. Jeg tænkte på vort norsk-danske spille i betydning av ødsle bort: spille lid, spille vin, spilt møie — om ikke også det hænger sammen med dette. Et andet eksempel: Tellus, det romerske navn for jorden som gudinde. Navnet er vokset frem av T’Hel-Os og betyr die Hel-Asin. Hendes husbond hett Tellurus eller også Tellumo (hel-asindens mand). Det svarer til Tyndareos, d. e. T’Undare Os, der Unter-Ase. Det græske Dorier kommer fra Døringer, Thu- ringe. Men længe før den doriske indvandring grun- dedes av frisiske stammer de tre byer: Pylos, Ar- gos og Sparta. Alle tre navne er germanske: Spyl- os, Å-værk og Speer-ding. Det siste var den oldfrisiske betegnelse for målstedet, hvor tingmændene samledes. Ta — Tia er det samme som Ting = forsamlings- sted. Menelaos, Agamemnon, Nestor er likeledes germanske navne. Nestor: Es-Tor eller Asa-Tor. Hip- pota-Nestor, hestenes gud, er opstået ved feilagtig orddeling. Det skulde hette Hippotan-Estor. Polan er Wotan. Wotan og Asa-Tor sammen danner altså denne underlige ordformation. Stentor, den græske gud, som skrek som 50 andre, er ingen anden end Stein-Tor, den nordiske mytologis tordengud, Walhalls mest frygtede og mest beundrede gud. Forfatteren lar os også skimte den likeså nye som underbare tanke, at selve kristendommens vugge, det hellige land, er gammelt arisk kulturland. Meget tyder herpå. F. eks. de mange ordforbindelser med Kir, som Kirjath, Kirjath-Arba, Kirjalh-Jeanu. Kir er forkortelsen av kirke. Overalt hvor vore forfædre slog sig ned, grundet de nemlig s. k. kirker eller Ge- ringe, d. e. Gårten, garder, som var omhegnet med en snor. fæstet til hasselkviste. De bruktes som en hellig plass, hvor der øvedes ret og dom efter hjem- landets skik. Ofte blev disse små fredede plasse be- gyndelsen til store byer, ja riker. Her feiret de sine fester, dyrket sine guder. Målstedet, kirken, var det hellige fred lyste sted for et stort slegts- og frænde- samfund. Ordet Germanen — Kirkmannen stammer derfra. Karmelbjerget i Palæstina kommer fra, at germanske aseger, spelaseger eller pelasger bragte høide-kulten med sig fra Norden til det kanaanåiske bjergland. Karmel er Kirkemålsbjerget. Av Kir har så jøderne tat bort K-lyden og dannet »Ir« (Eire — folkeforsamling). Jeg vil i denne forbindelse minde om Irland og Sinn-feinparlamentet Dail Eireann. Det

x

Det Nye Nord

Beinir tenglar

Ef þú vilt tengja á þennan titil, vinsamlegast notaðu þessa tengla:

Tengja á þennan titil: Det Nye Nord
https://timarit.is/publication/1307

Tengja á þetta tölublað:

Tengja á þessa síðu:

Tengja á þessa grein:

Vinsamlegast ekki tengja beint á myndir eða PDF skjöl á Tímarit.is þar sem slíkar slóðir geta breyst án fyrirvara. Notið slóðirnar hér fyrir ofan til að tengja á vefinn.