Det Nye Nord - 01.10.1922, Page 21
Oktober 1922
DET NYE NORD
Side 183
talt os for 10 aar siden! Og hvis nogen tror, at en
hvilkensomhelst gjennemsnits-Frederiksen selv med
tordoblet øvelsestid og energi vil kunne præstere de
samme halsbrækkende vidundervæddeløp — saa kan
han jo forsøke selv!!
I virkeligheten har pianisten ikke erhvervet sig sin
tekniske færdigliet, han har fremkaldt den. Men det
er noget ganske andet!
Og saaledes som det er med fmgerfærdigheten er
det ogsaa med de musikalske egenskaper. Enkelte
fremkaldes, andre ikke, enkelte fremkaldes tidlig, an-
dre sent, enkelte fremkaldes helt, andre kun delvis,
enkelte fremkaldes saa aa si av sig selv, andre maa
fremkaldes kunstig. Men for aa gjenta det endnu
engang: Man kan kun fremkalde noget, som paa for-
haand er tilstede!
Hos ethvert menneske er de musikalske egenskaper
tiilstede — men i varierende grad. Selv hos den mest
umusikalske er de tilstede i form av mere eller mindre
latente eller mere eller mindre udimentlignende anlæg.
Absolut umusikalsk er ingen. Der findes kun en
relativ umusikalskhet.
Absolut aandssvak er ingen. Man vil altid finde en
større idiot!
Det musikalske talent er i sin ubehandlede tilstand
som et instrument, la os si et flygel, som man finder
tilstøvet, rustent, ubrukelig paa et eller andet loft.
Man renser, pusser, filer, oljer, og jo mere man ren-
ser, pusser, filer, oljer, desto bedre gaar mekanismen,
desto bedre klinger flyglet, og stiller man det i en sal
med god akustik, og lar man en kunstner spille paa
det, kommer dets iboende, sande, oprindelige klang-
skjønhet til sin ret. Men mekanismen og strengene
var der fra før av!
Det eneste, som kunde gjøre denne sammenligning
misvisende er strengenes tonerenhet. Hos et gammelt
flygel vil strengene være forstemt, og man kan stemme
dem. Hos mennesket kan man det ikke. Her finder
vi nemlig knyttet til det Cortiske organ i det in-
dre øre den saakaldte basilarmembran ogsaa kaldt
»harpen«. Hertil er sansen for opfattelsen av tonernes
høide, tonernes og intervallernes renhet knyttet, og
enkelte fysiologer mener, at denne harpe i virkelig-
heten fungerer som et uendelig antal strenge, som gjen-
nem øremekanismen sættes i svingning av lydbølgerne
fra de tonende legemer. (Helmholtz’s resonansteori.)
Paa denne harpes renstemthet beror nu hele den
musikalske begavelse. Er den forstemt, kan ingen
øvelse, ingen læremester, ingen salmer og ingen bønner
renstemme den. Den vedblir aa være like forstemt
hele livet igjennem, og jo mere forstemt den er, desto
mindre vil dens eiermand elske Beethoven, og desto
falskere vil han skraale, især naar han er fuld!
Denne harpes renstemthet kan man maale og be-
stemme ved hjælp av fysisk-tekniske maalemetoder.
Og her har man uten tvil et middel til aa kunne kaste
lys over problemet: Hvordan opstaar den musikalske
begavelse?
Som assistent av Winderen Laboratorium er jeg
ifærd med aa foreta statistiske familiemaalinger av
denne og andre elementærmusikalske egenskaper. Og
alt synes aa tyde paa, at disse egenskaper er under-
kastet de samme elementære arvelove, som f. eks.
brunøiethet. Men herom vil jeg berette senere. I
tørre nøgterne reservations-spikkede lærdeherreven-
dinger!
Hvad nu fremkaldelsen av disse elementær-musi-
kalske egenskaper angaar saa er de- hvad man kalder
fuldt utviklet, det vil altsaa si fuldstændig fremkaldt
i en tidlig alder paa samme maate som f. eks. syns-
evnen. De elementær-musikalske egenskaper kan like-
saalidt »utvildes« og forøkes ved øvelse som et men-
neskes synskraft. Man har paavist, at et menneske
kan ha 200 ganger saa god sans for tonehøide som
et andet menneske. Og allikevel kan et umusikalsk
individ ikke »utvikle« denne sans, selv om det trænet
hele sit liv, fordi denne sans allerede er fuldstændig
fremkaldt.
Anderledes er det med de mere komplicerte musi-
kalske egenskaper som: sans for melodie, harmoni,
rytme, musikalsk hukommelse etc. Disse egenskaper
fremkaldes langsomt og efterhvert paa samme maate,
som de intellektuelle egenskaper, og deres fremkaldelse
er i høi grad avhængig av miljø og øvelse. Men de er
begrænset, og begrænsningen finder man forutbestemt
i kimcellernes kromosomer! Det er ikke øvelse, som
gjør mester, det er øvelse, som viser mesteren. Man
fristes til aa omskrive Goethes ord:
Durch die Uebung zeigt sich des Meisters Be-
grenztheit!
DE FØRSTE GERMANSKE KOLONISTER
OG ISHAVSFANGSTEN.
orges allerældste næringsveie har utvilsomt væ-
ret fiskeri og fangst av ishavsdyr.
Man kan med sikkerhet slutte, at disse bedrifter har
været utøvet her i landet meget længe, før den saa-
kaldte istid ophørte, og meget længe, før fastbosæt-
telse fandt sted. Likesom stammerne i ishavsregionen
saavel paa den østlige som paa den vestlige halvkugle
om vaaren, før isen gaar op, foretar lange vandringer
over isen, over tilfrosne fjorde og havbukter til fangst-
felter længere nordpaa for å være tilstede der, naar
isen i sommertiden gaar op, og fangstfelter biir til-
gjængelige i de nordlige arktiske egne, saaledes har
utvilsomt Mellemeuropas Germaner i istiden tidlig om
vaaren drat nordover paa isen, som dengang dækket
hele Nordsjøen og dens arme, og opsat sine skind-
telte paa øer, holmer og næs langs Norges kyst. Naar