Dúgvan - 01.11.1914, Blaðsíða 2

Dúgvan - 01.11.1914, Blaðsíða 2
 Vil eg tf vi6 skaldinum kvøSa: Takk so havi Absalon, i3 nyggjar gatur legoH; hann breyt hol å virki ta3, i5 fåvitskan lier hevSi. IV. Hetta, eg nu havi roynt at flutt fram, er i stuttum avhaldssøgan i Føroyum. Vil eg i hesari grein taka mær loyvi til at siga sumt um avhalds- søguna i Havnini. Frætt havi eg um eitt avhaldsfelag sum ibirt bleiv nakaS aftanå, at Asbjørn Kloster hevoi gist Føroyar. Hetta felagiS hev5i setri i Havnini og livdi nøkur år. Ta5 fell til jarSar, av ti at ein ella fleiri spentu fot fyri taS, og var ta6 tå ungt og oroynt og dugdi ikki at fota sær. Har voru uppi i hesum felag menn, sum seinri blivu millum teir fremstu innanfyri »Havnar avhaldsfelag«. Sum åSur sagt, livdi og virkaSi hetta felagi6 i nøkur år; men skal har so eitt uppskot hava veriS komi5 til viSgerS, sum bleiv til ein meinboSa fyri avhaldsmåliS. ViSgerSin ljoSaSi so, at avhaldsfelagiS skuldi svavast og blø6a burtur, men so skuldi hesin deySi kropputin setast i »Spiritus« og skirast måta- haldsfelag. Eftir hesari viotøku hevSi hvør limur rætt til at njota »Snaps« til matin. Sagt er mær frå skilamonnum, at einstakur maSur i Havnini var ispinnarin av hesum uppskoti. Er hetta satt, so man fara at verSa bein «itan, at hesin maSur einans hevur virka6 å slikan hått fyri at nøra um vinnuliv og ognir sinar, ti taS var inn- tøka fyri hann, at so nogv sum gjørligt var kundi seljast av ti våta slagnum, cg vit vita, at har av- haldsmåliS er hildiS fram og vil vinna rymd i einum landi, har gongur taS javnt ut yvir teir menn, i& selja eiturdrikk. Négvir, av hesum drikki illa hagreiddir menn, voru komnir inn i åSurnevnda avhaldsfelag; men ein kann ætla, at teir ikki kundi vera blivnir heilt stinnir avhaldsmenn, og at ikki kravdi nogv til, åSur teir voru fyri at falla frå aftur. Tå so hetta uppskotiS kemur til viSgerS, ganga teir flest allir vi5 til hesa umskipan. Hvussu so må og skal gang- ast hesum yvirfyri rusdrekka veiku monnum, iS javnt og sannt brellast eftir ti sterka slagnum, er eyoskilt. At menn, sum ikki unti avhaldstnålinum nakaS gott, gløgl sogu hetta, er ikki at ivast i. Mong søgan gongur um tilburS einstøkum av teimum veiku måtahaldsmonnum. TaS var, sum voru teir loystir ur einum bandi, tå teir mistu navni6 avhaldsmenn. TaS var, sum kendu teir seg friSar og frælsar menn at vera, tå måtahaldsnavniS var giviS teimum. Nu var at njota hesa friheit, sum givin var teimum. Tann fyrsta tiåin gekk so dånt; men sum fråleiS, bleiv alt verri at halda hesa viStøku. So foru teir at tuga og toyggja »brennivin til mat«, so langt sum teir høvdu heila til, og lirslitiå bleiv taS, at måtahaldsfelagid køvnadi. Ta3 skuldi ikki vera forkunnugt f teirri tiSini at hitta bædi ein og annan av hesum måtahalds- monnum viS goSari kenning og væl so ta3. Ein av hesum bleiv einaferS av einum avhaldsmanni spurdir: »Hoyr maSur, hvussi er statt viS tær i dag, tu vinglar, sum hevåi tu havt fingiS nakaS uppi hovdiS? Ikki væntaSi eg at nakar, og tå ser liga ikki tu, kundi fingiS upp i lag at drekka teg fulian einans av einum litium steypi av brenniviniS til matin . .« Hesin treiv båSar hendir ni6ur i kotalummarnar og kom fram vid einum dryli i ti eini og eini brennivinsfløsku i hinari hondini og gav sovorSiS aftursvar: »VælsignaSur, tu veit vit eru friSir måtahalds- raenn, og ikki haldi eg meg bréta felagsviStøku okkara, um eg eina ferS imillumat biti i drylin. fyri siSani at smaSka mær å. Ti, sum tær kunnugt, til matin hava vit loyvi at njota »snappsin« . .« At hetta måtahaldsfelagiS ikki bleiv til frama fyri avhaldsmåliS, er ey6vita, og var ti best sum var, at taS slapp sær ut ur verSini. Kemur so ein tiS, sum eisini å6ur hevSi veriS her i Havnini og fyri alt taS viSa hvar i F'øroyum, hvar hesin skaSadrikkur valdar mangan mann, meSan ognir brennivinshandlarums nørast i storum. TaS eru, tf verri. mong misshått og syrgilig dømir at taka til, hvar iS maSur fyri at fåa fatur i henda ørintisdrykk setti seg f so stora skuld, at tå hann av ålvara fall frå, kundi keympmaSur, um hann vildi. sett bæSi konu og børn hansara tit å geilar; — taS var eftirspæliS, — fåtæk einkja viS barnaflokki at kalla husvill. Tå hjtinarbandiS var5 bundiS, setti tey bugv i sinum egna heimi, og kanska gekk alt gott tey fyrstu åruni, tå henda eyma vonrfka kensla um eydnu og lukku truliga helt seg hjå teimum og var ment at heila og grø6a tey småsår, lfvslagnan gav teimum. Men so bleiv umskift. MaSurin breyt av, tok til at drekka, og kom so ein lanyr og tung ti'3, hvar samliv hjuninum var ofysiS og kalt, og hvar konan so vi6 og vi5, utslitin og pind, noyddist at geva se^ inn undir ta8 ræ6u- liga valdi rusdrekkanum. Blotan og bannan og ljott brennivinsmøsn, ta6 var ni5urlag og uppstø6a; tå maSurin var um vegir, ta6 var venjing og upp- æling børr.uni fingu. Og mammuni fysti einkio, hon hevoi so manga royndina gjørt i kærleik og toli at bygt upp. men ta6 var6 hvaSna skjotari ni8ur aftur brotio av påpanum. Hon, sum av fyrsta sinni hev5i havt so manga ljosa og fagra vonina, hvørja eftir a5ri noyddist hon at sleppa og siggja smo3ka niour fyri, til tess alt tyktist kåmt og vonley^t. Gromut. vi5 ringum dæmi, skirvislig og kloddut, smoygdu børnuni sær ut ur heiminum, funnu sær eitt ella annad til leika og spældu sær. !Men javnt kendu tey otta oa ræ6slu å sær, ti påpan kundu tey altid vanta at hitta, og tao var fyri teimum ta8 ringasta og neit fastari enn bæ8i høgg og slag. at siggja hann koma slødrandi moti teimum, meSan folk kundi tyrpast saman fyri at finna gleim i hesum stuttliga fulla manni. TaS var, kann vera okent fyri teimum sjålvum, skomm tey høvdu av honum, i6 påpi teirra skuldi vera. A henda hått svinnur barndomsti8 teirra, og myndirnar frå hesari ti8 vilja javnt i uppvøxtd og fram igjøgnum åruni koma fram fyri sjon teirra, berandi viS sær hopin av minnum um stora neyå, vesaldom oa gle8iloysi. Sjålvt um einstøk av hesum børnum kundi havt slfkt lyndi, at tey skjott dugdu at breit gloymsil yvir hetta 6happi8, lagnan igjøgnum tey fyrstu Hvs- åruni hevSi veit teimum, var tfSan naka8 anna8 til hindir. Ein byrSa var løgd å veiku axlar teirra, tung og lugvandi, og bleiv hon verandi til ein tynandi meinbo6a, sum tf6 eftir aSra setti sftt ålvarsama progv å hesar unglingar. — Alt taS, påpin hevSi spilt og oytt burtur, skuldi, um tey eftirsitandi vildu hava tak yvir høvdiS, reisast upp aftur å føtir av bøininum, so hvørt tey vuxu til. Har skuldi gjald- ast peningur i alla ættir. og taS ikki einans so frætt, sum småttan kundi setast til i virSi, men nogvar feiSir meira. Til hvussu storan skaSa hetta hevir veriS fvri Føroyar er ikki lætt at fata. Hvussu nogvir fimir unglingar og vøkur sprund, iS einans frå påpanum hava fingiS henda arvin — skuld og skomm. — er ikki i fåum tali at nevna. Hvussu n6gvar ljosar vonir, gott næmi, handalag og serligt kynstir, bienniviniS herjandi hevir lagt seg køvandi yvir, bæSi hjå ti tilkomna manninum, sum hjå tf ungu slektuni, verSur neyvan sagt so ringt at vera, at taS ikki. um ein gjølla for at kanna eftir, bleiv nogv verri. Hvør var nu atvold f hesum oskili? Drågvast vilja flest øll geva mær til aftursvar, at tey einstøku, sum komu at liggja undir fyri brennivinsosiSinum, fyrst og fremst sjålvu høvdu skuldina. Lat taS so vera, at taS må sigast at vera beint framhald; men tey høvdu goSa avsakan. Rusdrekka var um vegir, lætt at fåa, og tey voru veik, dugdu ikki at halda sær burtur frå ti, fullu undir og blivu liggjandu. Hvør var nti næstur at hjålpa? Var taS ikki tann maSur, iS selt hevSi? Man nakar av teimum kunna finna avsakan at flyta fram, sum fynd kan vera f? (Meira.)

x

Dúgvan

Beinir tenglar

Ef þú vilt tengja á þennan titil, vinsamlegast notaðu þessa tengla:

Tengja á þennan titil: Dúgvan
https://timarit.is/publication/13

Tengja á þetta tölublað:

Tengja á þessa síðu:

Tengja á þessa grein:

Vinsamlegast ekki tengja beint á myndir eða PDF skjöl á Tímarit.is þar sem slíkar slóðir geta breyst án fyrirvara. Notið slóðirnar hér fyrir ofan til að tengja á vefinn.