Dúgvan - 01.12.1914, Blaðsíða 3

€itt jolakvølO undir krossinum.
(ti r Tysku m.)
Okkurt um 400 år eru nu liSin, si8ani ein fåtækur
fjallbiigvi i bygduni Mansfeld i Tysklandi og
kona og børn hans eitt jolakvøld sotu og vermdu
seg lkring tann gamla og skirvisliga fyrsta3in 1
småttu teirra. Men heldur vånaligt var ta3 at halda
seg heitan, ti einans nakrar fåar gloir andi enn eftir
å eldstaSnum. og hvat batti ta3 moti kulda og hvøssun
utnyrSingi. Hann hev3i havt valdi i teir seinastu
14 dagarnar, ført viS sær hopin av kulda og kava-
roki, glerstoypt hvønn hyl, hvørja tjørn og å, og
laga3 storar skalvar i lågir og gil. Og hann var
um hetta timabiliS um enn kaldari og meira ø3is-
mikil enn nakranti3 å3ur, tveitti seg vi3 einum
undarligum syrgiljoSi oman gjøgnum ljo&arin og
smoygdi sær oboSin inn gjøgnum ta gomli og av
eldi nærum ni3urdåttni åthurSina, so øska og eymir
stund um stund sto5 upp i andarisa og i kåtleika
boltaSi sær å eldstaSnum. Men tey voru ikki kåt,
i3 vermdu seg vi3 grugvuna; tey sotu øll og skulvu,
hugdi hvør å annan, eingin mælti eitt or3. Best
ln*v8i veri3 at kunna smoygt sær undir d^nina, men
fvrrenn miSjurått for taS ikki at beia til, tf tå —
iåi3 klokkuverkiA i ti gamla. hvitmålada kirkju-
torninum slog sini tolv hugvekjandi siøg — tå varS
kirkjugiindin upplatin, og tå sungu munkarnir teirra
Vigiliesong til æru fy ri frelsarin, i5 hesa nått var3
borin i heim. og mo3ir han-., ti heilagu Mariu.
NåttverSin var5 settir å boriS. Ikki var ta3
nogv, og ikki var taS goSgæti , i3 fram vaid boriS.
Sjiikdomir og arbeiésloysi er ti3in atvold ti! armo3
og neyS, SoleiSis var ta3 her. 10 småbørn kvikadu
sær til bor3i3 og matin, og sum so ofta gongst, so-
leiSis gekkst eisini her: Tey smæstu børnuni fingu
teir størru lutarnar. tey størru børnuni teir smærru,
Og til påpan og mammuna og ta3 eldsta barnid, hin 14
år gamla sonin Mortan, til teirra vard als einkid
eftir. Moitan var to betur staddur enn tey gomlu.
ti hann gekk i latinskulan. og latinskulanæmingarnir
høvdu loyvi til at syngja uttanfyri hiis rikfolksins,
og kundu å tann hått so dånt bjarga sær ta8 neyd-
turvuligu fødina.
Mortan sat to og skeitti yvir å nåttverdabordid.
Mundi to ikki, um bara ein einasti biti, fara at
vera eftir til hansara? Men eingin toktist at hugsa
um hann, og at bidja um ein bita, fyrrenn hinu voru
lidug, tordi hann ikki. ti strangur var husfadirin, og
koyrulin vard ikki spardur. Mortan likasum toktist
at merkja nakad vått i eygunum, tå hann nu så
bordid tomt. Men so fekk han sær skundisliga
fætur i hugvuna og for lit å sina tungu ferd, ti ikki
vildi hann lata hinu siggja, at hann græt — græt
av svongd.
Hevdi tad enn verid kalt inni, so var td tvifalt
kaldari uttanfyri. Kavin lagadi og lagadi nidur, og
flykrirnar fullu tættar og storar mot foldum. Mortan
var illa klæddir og enn verri skøddir, og hann
pipradist og skalv sum eitt bokablad, medan hann
spakuliga gekk fram eftir bygdargøtuni.
Heim hans lå ikki so stutt frå sjålvum Mans-
feld, og gøtan, hann hevdi at ganga, var myrk og oydi,
og so svongdin, henda onatiirliga svongd, id gjørdi,
at hann longu kendi alian sin mått og megi svikja.
Tad voru nogvar undarligar og rædandi fråsøgnir,
id her gingu millum manna, og sum hetta kvøldid
runnu litla Mortani til hugs, fråsøgnirnar um hin
heiluga Markolfus, og dvørgar og illa andir, id biidi
harinni i fjallunum. Hann toktist stund um stund
at hoyra neydarrop og lkring seg siggja ødismiklar
skuggar. Hevdi hann ikki verid so svangur, var
hann vendur aftur å hålvvegnum og farin til hus,
men hungurin er eitt hvast svøré og gjørdi, at hann
helt leidina fram.
Vid eitt tdk hann til beins, sveittandi av rædslu.
Hann stødgadi knappliga, medan hårini reisti seg å
høvdi hans, og lekamid eins og stivnadi i rædslu. Ti
hardliga vard trivid i hann, og frammanfyri sær så
hann standa 3 undarlig trøll. Hetta vdru 3 ung-
sveinar, sum eftir fornum sidi jolakvøld høvdu klætt
seg åt sum grylir. Hin fyrsti skuldi vera Harrin
sjålvir, tann annar: hin heilagu Bonifacius, og tann
tridji: hin versti, vi5 hestafoti, hala, hvisl o. s. f.
Tann, i8 vera skuldi hin versti, byrjaSi vi6 klagum
yvir illgerfiir og svåri syndaskuld Mortans, og Vår-
harra dømdi, at Mortan skuldi flongjast, heingjast
og sundurlutast, og siéani takast ni8ur aftur og brenn-
ast. Mortan, ney8ardyri8, græt og nisti, men einki8
hjålpti. To, tå piningin skuldi byrja, trein hin
heilagu Bonifacius fram og ba6 fyri Mortani.
Domurin var6 so broytur til tess, at Mortan einans
skuldi flongjast. Og flongdir var5 hann vi6 lit.
Vårharra, Bonifacius og hin versti foru so sin veg,
men Mortan var hjartansfegin yvir at vera sloppin
s o gott, ti koyrulin var han so vanur vi5, at ein
flongjing meir ella minni ikki gjørdi honum mun.
Nu var hann eisini tætt vi6 Mansfeld . . .
Mortan helt seg ikki hava sæ5 Mansfeld vakrari
enn hetta sama kvøldiS. Gjøgnum vindeygu teim
storu og stååsiligu hiisum kundi Mortan gløgt
skilja tey alføgru jolatrøåini, vi6 bjørtum jolaljosum
og alskyns g68gætum. Hann hoyrdi barnamål og
kåtan låtur og så tey slåa ring um træi8, bæåi
ung og gomul. »Nogv er imillum her og heima hjå
okkum«, suffafii Mortan. Hann helt ta6 vera so
hugnaligt bara at standa uttanfyri og hyggja at øll-
um hesum; men svongdin ... So kjosaåi hann sær
håsi6 ta8, hvaråtfrå honum toktist ta8 bjartasta ljds-
hav streyma, og bankaåi spakuliga å åthurfiina.
»Hvør har?«, hoyrdi han ein illskligan mann
svara innanfyri.
Litli Mortan var lika vi5 at missa ta syndri8
av dirvi, hann enn hev&i eftir. ViA bangnum hjarta
og skel vandi rødd sang hann sitt vanliga: „Da mihi
panern propter Deum“ (»Gev mær brey6 fyri Gu5s
skuld«).
»Hin versti beinifi fyri tær, titt biddaravætti U.
HurSin var8 rivin upp, og ein stdrir og dføra illir
ma8ur kom ut, til reidar at sparka henda freka
betlarin niAur av trappuni. Men tå hesin stori ma8urin
så henda litla, neyåars smådrong, iA av ræSslu st65
sum nnldir til plettin, tå blidkaåist hann eitt syndur
og tok eina breyéflis, sum hann tveitti Mortani, og
sipaéi so hur8ina aftur.
Mortan kendi seg bæ8i bangnan og skamm-
fullan. Hann hev6i so vist vænta6 sær at sleppa
vi6 til jolatræiS eins og øll hinu kåtu børnuni, og
so var6 hann i stafiin beitur burtur sum ein hundur
ella ein spedalskur. »f kvøld vil eingin geva mær
innivist«, suffa8i hann. »Tey eru øll ov gla5 til at
hava stundir at var8veita mær — ti fåtæka neyfiar-
dyrinum — naka6 av jdlaglefiini«. Hann st68 og
skalv og kendi seg bæ3i stårandi og måttleysan.
So trongdu tvey stor tår seg fram i eygu litla
Mortans. brått komu tvey afturat, og so aftur tvey,
og vi5 eitt græt han, græt so sårt og eymt, sum
einans ein hungurgingin og heimleysur smådrongur
kann gråta. T6, brå er barnalund! hann turkaSi
brått eyguni vi3 ti holiti troyggjuermuni, og so beit
hann sær i breyAflisuna, tann 6ndi maéurin hevSi
tsreit honum. Men ikki var négv forslag i hesi eini
breyfiflis; hon gjørdi tvørtimdti, at Mortan rættuliga
for at brellast eftir meira mati, men ikki hev6i hann
dirvi til tess, aftur at royna eydnu sina i teim gøtum,
hvar tey riku og mugvandi bu8u.
Eina fitta løtu sto3 litli Mortan i døpurhuga, so
styrdi hann sina k6s oman gjøgnum ein av teim
smølu og myrku si3ugøtum. Her vdru hiisuni gomul
og vånalig, stovirnar lågar og vindeyguni små,
Uttanfyri eitt pinkuliti, nærum myrkt vindeyga,
ste3ga3i Mortan. Æntin ta5 nu var hungurin ella
kuldin ella jdlakongurin sjålvir, i3 gav honum dirvi,
ta3 visti hann ikki, men so miki3 dirvi fekk hann,
at han bankaSi å åthurSina og kvæd sitt: ,,Da mihi
panem propter Deuml“
Hurdin vard upplætin i stundini, og ein ung
kona kom ut og bey5 honum blidliga inn. »Skunda
tær her inn i stovuna, ney5ardyri3, tu skalt vera