Dúgvan - 01.12.1914, Blaðsíða 3

Dúgvan - 01.12.1914, Blaðsíða 3
€itt jélakvølD unDir krossinum. (Ur Tysku m.) Okkurt um 400 år eru nu lidin, sidani ein fåtækur fjallbiigvi i bygduni Mansfeld i Tysklandi og kona og børn hans eitt jolakvøld sotu og vermdu seg ikring tann samla og skirvisliga fyrstadin 1 småttu teirra. Men heldur vånaligt var ta6 at halda seg heitan, ti einans nakrar fåar gloir andi enn eftir å eldstadnum. og hvat batti tad moti kulda og hvøssun utnyrdingi. Hann hevdi havt valdi i teir seinastu 14 dagarnar, ført vid sær hopin av kulda og kava- roki, glerstoypt hvønn hyl, hvørja tjørn og å, og lagad storar skalvar i lågir og gil. Og hann var um hetta timabilid um enn kaldari og meira ødis- inikil enn nakranti5 ådur, tveitti seg vid einum undarligum syrgilj66i oman gjøgnum ljodarin og smoygdi sær obodin inn gjøgnum ta gomli og av eldi nærum nidurdåttni uthurdina, so øska og eymir stund um stund stod upp i andari^a og i katleika boltadi sær å eldstadnum. Men tey voru ikki kat, id vermdu seg vi6 grugvuna; tey sotu øll og skulvu, hugdi hvør å annan, eingin mælti eitt ord. Best lu-vdi verid at kunna smoygt sær undir dynina. men fyrrenn midjui'ått for tad ikki at beta til, ti tå — låid klokkuvt'ikid 1 ti gamla. Iivitmålaoa kirkju- lorninum slog sini tolv hugvekjandi sløg — tå vard kirkjugiindin upplatin, og tå sungu munkarnir teirra Vigiltesong til æru fyii frelsarin, id hesa nått vard borin i heim. og mooir han--, ti heilagu Mariu. Nåttverdin vare settir å borid. Ikki var tad nogv, og ikki var tao godgæti , id fram vaid borid. Sjiikdomir og arbeidsloysi er tidin atvold til armod og neyd, Soleidis var tad her. 10 småbørn kvikadu sær til bordid og matin, 01; sum so oftagongst. so- leidis gekkst eisini her: Tey smæstu børnuni fingu teir stønu lutarnar. tey størru børnuni teir smærru. Og til påpan og mammuna og tad eldsta barnid, hin 14 år gamla sonin Mortan, til teirra vard als einkid eftir. Moitan var to betur staddur enn tey gomlu, ti hann gekk i latinskulan. og latinskiilanæmingarnir høvdu loyvi til at syngja uttanfyri hus rikfolksins, og kundu å tann hått so dånt bjarga sær tad neyd- turvuligu fø6ina. Mortan sat to og skeitti yvir å nåttverdabordid. Mundi to ikki, um bara e i n einasti biti, fara at vera eftir til hansara? Men eingin toktist at hugsa um hann, og at bidja um ein bita, fyrrenn hinu voru lidug, tordi hann ikki. ti strangur var hiisfadirin, og koyrulin varS ikki spardur. Mortan likasum toktist at merkja nakad vått i eygunum, tå hann nu så bordid tomt. Men so fekk han sær skundisliga fætur i hugvuna og for ut å sina tungu ferd, ti ikki vildi hann lata hinu siggja, at hann græt — g r æ t av svongd. Hevdi ta6 enn verid kalt inni, so var to tvifalt kaldari uttanfyri. Kavin lagadi og lagadi nidur, og flykrirnar fullu tættar og storar mot foldum. Mortan var illa klæddir og enn verri skøddir, og hann pipradist og skalv sum eitt bokablad, medan hann spakuliga gekk fram eftir bygdargøtuni. Heim hans lå ikki so stutt fra sjålvum Mans- feld, og gøtan, hann hevcM at ganga, var myrk og oy5i, og so svongdin, henda onaturliga svongd, id gjørdi, at hann longu kendi allan sin matt og megi svikja. Tad voru nogvar undarligar og rædandi fråsøgnir, id her gingu millum manna, og sum hetta kvøldid runnu litla Mortani til hugs, fråsøgnirnar um hin heiluga Markolfus. og dvørgar og illa andir, id budi harinni f fjallunum. Hann toktist stund um stund at hoyra neydarrop og ikring seg siggja ødismiklar skuggar. Hevdi hann ikki veriS so svangur, var hann vendur aftur å hålvvegnum og farin til hus, men hungurin er eitt hvast svørS og gjørdi, at hann helt leioina fram. ViS eitt tok hann til beins, sveittandi av ræéslu. Hann stø6ga6i knappliga, me6an hårini reisti seg å høvdi hans, og lekamio eins og stivna6i i ræfislu. Ti har51iga var8 trivi6 i hann, og frammanfyri sær så hann standa 3 undarlig trøll. Hetta voru 3 ung- sveinar, sum eftir fornum si6i jolakvøld høvdu klætt seg lit sum grylir. Hin fyrsti skuldi vera Harrin sjålvir, tann annar: hin heilagu Bonifacius, og tann tridji: hin versti, vi6 hestafoti, hala, hvisl o. s. f. Tann, i5 vera skuldi hin versti, byrja8i viS klagum yvir illgerfiir og svåri syndaskuld Mortans, og Vår- harra dømdi, at Mortan skuldi flongjast, heingjast og sundurlutast, og si8ani takast niSur aftur og brenn- ast. Mortan, neyéardyrié, græt og nisti, men einkifi hjålpti. To, tå piningin skuldi byrja, trein hin heilagu Bonifacius fram og baå fyri Mortani. Domurin varS so broytur til tess, at Mortan einans skuldi flongjast. Og flongdir var8 hann vid lit. Vårharra, Bonifacius og hin versti foru so sin veg, men Mortan var hjartansfegin yvir at vera sloppin s o gott, ti koyrulin var han so vanur vi6, at ein flongjing meir ella minni ikki gjørdi honum mun. Nu var hann eisini tætt viå Mansfeld . . . Mortan helt seg ikki hava sæ6 Mansfeld vakrari enn hetta sama kvøldiå. Gjøgnum vindeygu teim storu og ståosiligu husum kundi Mortan gløgt skilja tey alføgru jolatrø6ini, vi5 bjørtum jolaljosum og alskyns g66gætum. Hann hoyrdi barnamål og kåtan låtur og så tey slåa ring um træi8, bæoi ung og gomul. »Nogv er imillum her og heima hjå okkum«, suffaåi Mortan. Hann helt ta5 vera so hugnaligt bara at star.da uttanfyri og hyggja at øll- um hesum; men svongdin ... So kjosafii hann sær husi8 ta8, hvaråtfrå honum toktist ta^ bjartasta ljos- hav streyma, og bankaåi spakuliga å uthur6ina. »Hvør har?«, hoyrdi han ein illskligan mann svara innanfyri. I itli Mortan var lika vid at missa ta syndrid av dirvi, hann enn hevdi eftir. Vi^ bangnum hjarta og skelvandi rødd sang hann sitt vanliga: „Daviilii fianem proptef Deum" (»Gev mær breyd fyri Guds skulde). »Hin versti beinid fyri tær, titt biddaravætti !c Hurdin vard rivin upp, og ein stérir og éføra illir madur kom ut, til tei6ar at sparka henda freka betlarin nir^ur av trappuni. Men tå hesin stori madurin så henda litla, neydars smådrong, id av rædslu st6d sum tifddir til plettin, tå blidkadist hann eitt syndur og tok eina breydflis, sum hann tveitti Mortani, og sipadi so hurdina aftur. Mortan kendi seg bædi bangnan og skamm- fullan. Hann hevdi so vist væntad sær at sleppa vid til jolatræid eins og øll hinu kåtu børnuni, og so vard hann i stadin beitur burtur sum ein hundur ella ein spedalskur. »t kvøld vil eingin geva mær innivist«, suffadi hann. »Tey eru øll ov glad til at hava stundir at vardveita mær — tf fåtæka neydar- dyrinum — nakad av jolagledini«. Hann stod og skalv og kendi seg bædi sturandi og måttleysan. So trongdu tvey stor tår seg fram i eygu litla Mortans. brått komu tvey afturat. og so aftur tvey, og vid eitt græt han, græt so sart og eymt, sum einans ein hungurgingin og heimleysur smådrongur kann grata. To, brå er barnalund! hann turkadi brått eyguni vid ti holiti troyggjuermuni, og so beit hann sær f breydflisuna, tann 6ndi madurin hevdi tireit honum. Men ikki var nogv forslag i hesi eini breydflis; hon gjørdi tvørtiméti, at Mortan rættuliga for at brellast eftir meira mati, men ikki hevdi hann dirvi til tess, aftur at royna eydnu sfna i teim gøtum, hvar tey riku og miigvandi budu. Eina fitta løtu stod litli Mortan i døpurhuga, so styrdi hann sina kos oman gjøgnum ein av teim smølu og myrku sidugøtum. Her voru husuni gomul og vånalig, stovirnar lågar og vindeyguni små, Uttanfyri eitt pinkuliti, nærum myrkt vindeyga, stedgadi Mortan. Æntin tad mi var hungurin ella kuldin ella jolakongurin sjålvir, id gav honum dirvi, tad visti hann ikki, men so mikid dirvi fekk hann, at han bankadi å lithurdina og kvæd sitt: ,,ZJa mihi fonem propter Deumt" Hurdin vard upplætin i stundini, og ein ung kona kom ut og beyd honum blidliga inn. »Skunda tær her inn i stovuna, neydardyrid, tii skalt vera

x

Dúgvan

Beinir tenglar

Ef þú vilt tengja á þennan titil, vinsamlegast notaðu þessa tengla:

Tengja á þennan titil: Dúgvan
https://timarit.is/publication/13

Tengja á þetta tölublað:

Tengja á þessa síðu:

Tengja á þessa grein:

Vinsamlegast ekki tengja beint á myndir eða PDF skjöl á Tímarit.is þar sem slíkar slóðir geta breyst án fyrirvara. Notið slóðirnar hér fyrir ofan til að tengja á vefinn.