Gripla - 01.01.1993, Side 91

TEMAET I RAMNKJELLS SAGA - ENDA EN GANG
91
og levende i seks ár, kan ikke ha skiftet sinnelag. Det er ingen knekket
og ydmyk mann som tar til pá nytt med to tomme hender i Fljotsdal;
det kan vi bl. a. slutte av den febrilske virksomhet han utfolder der.
0nsket om hevn er drivkraften bak hans strev, men han má fare varlig
fram sá ingen skjpnner hva han har i sinne. I omgang med Sám rpper
han naturligvis ikke sine hensikter (opt fundusk þeir Sámr ok Hrafn-
kell á mannamótum, ok mintusk þeir aldri á sín viðskipti) (s. 29). Den
straff Sám fikk, kan synes mild; i virkeligheten var den nok tung á bæ-
re. Han skildres som meget hovmodig, stolt og innbilsk. For en slik
mann mátte det kjennes ekstra bittert á bli degradert, og hver dag for
resten av sitt liv bli minnet om at han var Ramnkjells undirmaðr (s.
38). Det kan nok være at Ramnkjell med sin bekjennelse ‘Ek hygg þat
hégóma at trúa á goð’ forspker á bagatellisere hendingene pá Adalbol,
men det er etter min oppfatning bare for á villede andre. I virkelig-
heten er vel hans kjærlighet til Frpy snudd om til hat. Denne hen-
givenheten var opphavet til hans ulykke, men Fr0y hadde sviktet ham
totalt. I sine planer om hevn hadde han heretter bare seg selv á stole
pá, men slike tanker og fplelser kunne han selvsagt ikke r0pe for om-
verdenen.
Jeg vil i det fplgende legge fram noen observasjoner jeg har gjort
under studiet av sagaen. De styrker etter mitt skjpnn teorien om at
Ramnkjell ikke har forandret seg, men bare skiftet taktikk for á fá
stptte blant tingmennene i Fljotsdal.
Det er naturlig á sp0rre om hvorfor forfatteren ikke sier det rett ut
hvis det er slik at Ramnkjell bare forstiller seg. Jeg tror forklaringen
ligger i at han vil bevare spenningen til siste slutt. Etter all den skjensel
og vanære Ramnkjell var blitt utsatt for, mátte alle ta det for gitt at
han f0r eller seinere ville hevne seg. Tjostarss0nnenes advarsel:
‘ . . .ok vertu varr um þik, af því at vant er við vándum at sjá’ (s. 17)
forsterker inntrykket av at noe slikt ville komme til á skje. Sp0rsmálet
var bare om hvem hevnen ville gá ut over, og hvilken form den ville fá.
Utsagnene om Ramnkjells forkasting av hedenskapet og om hans st0r-
re vennesælhet og omgjengelighet bringer et usikkerhetsmoment inn i
bildet. Vil han kanskje allikevel avstá fra hevn? Leserne blir mer nys-
gjerrige og mer spente pá utfallet.
Forfatterens diskresjon og tilbakeholdenhet er i pakt med den beste
sagastil; det overlates mest mulig til oss á dra váre slutninger. Likevel
har han, forekommer det meg, lagt framstillingen slik til rette at den