Fróðskaparrit - 01.01.1994, Blaðsíða 63

BALLADEN HOS SIGRID UNDSET
75
seng med seg, stikk ho han i hel med
sverdet nár han har somna:
Kóngen sovna frá kvelli bratt,
skjón jomfrú hó vakjer so lengji:
so teke hó de sama svær,
som stende der fyri sengji.
Hó sete odden fyr bringebein,
de svarar í svanadón:
“Dú statt upp, kóngen here Svein!
dú tak deg inkji fleire brúrir!”
“Eg hev alli vori kjæra di,
alli di vene móy;
men detta mónne eg agte deg,
nár Knút í Borgji laut dðy”
(Danmarks gamle Folkeviser IV: 135f.).
Mest brukt er teknikken med á legge inn i
teksten faste vendingar - balladeformlar.
Ein balladeformel kan definerast som ei
ordgruppe som kan brukast om igjen i nye
samanhengar for á uttrykke ein gitt tanke.
Denne tanken - eller innhaldet, meininga -
blir heilt eller delvis overført, ogsá nár bal-
ladeformlar blir brukte i ein roman.
I slutten av Korset minner Kristin Gun-
nulf om noko han tidlegare har sagt henne
med ei vending - samanlikning - frá
“Draumkvedet”: “Men det sidste maatte
vel komme efter det første - du var den som
sa mig det engang, at de som har elsket hi-
nanden med den heteste attraa, de ender
med at være som to ormer som biter hinan-
den i sporden” (Korset: 475). Og ein formel
frá legendevisa “Olav og Kari” er det Er-
lend nyttar seg av nár han talar om kjær-
leiken han føler for Kristin: “Aa jeg mindes
nok første gangen jeg hadde dig, og hver
eneste gang siden - men eie dig det er som
at drikke jul og veide fugl i grønne lier altid
-” (Kransen: 206).
Dei fleste balladeformlane som kan
pávisast - anten ordrett attgjevne eller lett
omskrivne - er likevel av det allmenne
slaget: sprákleg fellesgods. I sitatet ovanfor
gár báde veide fugl og grønne lier tilbake
pá formelsprák. I Husfrue kritiserer Munan
Baardssøn Erlend for di han blir beden om
á teie still: “Aldrig sa nogen til dig naar du
skulde tale eller tie - før i tiden naar du sat
over mit bord” (Husfrue: 52). Nár Lavrans
Bjørgulfssøn ligg pá dødsleiet, brukar han
balladesprák for á karakterisere dei to
døtrene sine. Kristin “er blek og smal som
en vaand...men Ramborg blusser som en
rose” (ibid.: 333). Og i Korset seier Naak-
kve etter at fosterfaren Ulf Haldorssøn er
sett i arrest, at han og brøme vil gá god for
Ulf og freiste á fá han fri “naar messen er
utsunget” (Korset: 318).
Om balladen i Kristin Lavransdatter gjer
mest av seg som tekst eller som “fagre ord”
slik det heiter i den svenske Erikskronikan,
kjem ogsá den tilhøyrande dansen, leiken
og songen fram fleire stader. Pá ei av dei
første sidene i romanen heiter det om
Lavrans at han “kunde være med i en dans
eller synge for, naar ungdommen lekte om
vaakenætterne paa kirkebakken” (Kransen:
5). I Oslo “bmkte der at være saa meget
morro paa løkkeme hinsides aaen, baade
lekere og spillemænd”, har Kristin og
klosterveninna Ingebjørg Filippusdatter
høyrt (ibid.: 131). Som husfrue pá Husaby
kan Kristin høyre “piperne og trommerne
og gigeme...ned paa volden ved Vinjar”
(Husfme: 205). Naakkve Erlendssøn skil
seg ut frá andre ungdommar, fár vi vite,
“gik han dit, hvor ungdommen møttes til
dans eller stevne, saa stod han mest i utkan-