Islandske Småskrifter - 01.01.1927, Blaðsíða 16

8
Islandske inntrykk
gjennem Reykholtsdsil er det jeg best minnes
derfra.
I et vers av Jónas Hallgrimsson heter det:
«Landet er lokkende skjont og tindrende joklernes toppe,
himlen hlánende hei, havet er skinnende blankt.3
Alt er slik; men ordene vil lett kjennes for
almindelige for det uvanlige i oplevelsen. Ryt-
men i verset derimot, den klassiske, harmo-
niske, virker som det eneste rette. I)et.
undret mig at den gjorde det. Men pá blanke
dager, nár alt var ro og klarhet, hvilende
velde i fjernsyn, var det alltid sá. Jeg kom
til á tenke pá, at de gamle islandske skalder
brot med den noksá viltvoksende germanske
rytme og gav sig til á telle stavelser, som
greker og romer, — at de, tross de var ger-
maner, blev formelskere. Har det sammen-
heng med dette landskap, som er sá uendelig
rikt pá klar, linjesikker form?
Men der kommer en dag, da alle linjer er
borte, da joklene slukner i táken, da liiinlen
blir lav og grá, og landskapet bare er svart
lavamark eller blek, vát gressvoll. Pá slike
dager klaget de islandske bonder pá váre vegne,
nár vi red innom hos dem pá gárdene, over
regnværet som gjemte landet for oss og gjorde
vár reise ond. Men kom vi i strálende sol,