Fróðskaparrit - 01.01.1994, Qupperneq 29

OM /0/ÆÐ/-DIKTINGEN PÁ FÆRØERNEIDET 19. ÁRHUNDRE
41
derte sin stilling og utviklet seg videre.
Dermed var ogsá forutsetningene gitt for
oppblomstringen av en selvstendig færøysk
litteratur, og Hammershaimbs Færøiske
Kvæder, som kom ut i 1851 og 1855, og
senere Færøsk Antologi var ikke bare en
brukbar utgave av balladetekster, men gav
ogsá impulser til utviklingen av færøysk
litteratur generelt. Litt senere begynte
Svend Grundtvig og Jørgen Bloch den sys-
tematiske samling av alle nedtegnelser som
var tilgjengelige, noe Hammershaimb ogsá
hadde stor del i. Gjennom denne samlingen
ble forutsetningen for den vitenskapelige
utforskningen av de færøyske balladene
skapt. Som de fleste skriftlige nedteg-
nelsene og samlingene hadde imidlertid
ogsá denne store samlingen - og framfor alt
etter at den ble trykt - tilbakevirkning pá
balladetradisjonen selv.
Men hva var det som virkelig hadde ført
til at det var inntrádt et slikt omslag mellom
første og andre del av det nittende árhun-
dre? Det er nærliggende á se dette i sam-
menheng med en váknende færøysk nasjo-
nal bevissthet - sá langt en utlending, og
dertil en som ikke stammer fra Skandi-
navia, er i stand til bedømme dette.
Hva kunne en nasjonalfølelse, eller til og
med en færøysk nasjonalstolthet bygge pá i
begynnelsen av det 19. árhundre? I utlandet
visste en svært lite om Færøyene og inn-
byggeme der, og selv i Danmark tilla man
knapt øyene noen betydning. Verken poli-
tisk eller økonomisk eller kulturelt hadde
færøyingene noe á vise til som kunne vekke
oppmerksomhet utenfor øygruppen. Rik-
tignok hadde færøyingene bevart det vest-
nordiske spráket sitt og holdt det levende
mot det danske embets- og kirkespráket,
men dette spráket ble ofte oppfattet som en
forkommen, knapt forstáelig dansk dialekt.
Jeg minner om den kjente vurderingen av
Svabo om tilstanden til det færøyske sprá-
ket, som konkluderer med at man heller
burde erstatte det med god dansk: “Man
finder nu omstunder intet Document skre-
vet paa Færøesk, heller ikke forstaaer no-
gen at Bogstavere det Sprog der nu tales,
saa det kunde læses af andre. Dansk kan
ansees for Hoved-Sproget, og forstaaes, i
det mindste, af alle, siden de lære deres
Kristendom paa dansk, og samme Sprog
bmges ved Gudstjenesten og i Rettene.
Mange tale det og temmelig got.
Naar man vilde tænke paa nogen For-
bedring i det færøeske Sprog, saa fordervet,
som det nu befindes, saa vilde der, efter
mine Tanker blive 2 Veje at vælge: enten 1)
at bringe det til sin første Reenhed; bringe
de gamle manglende nordiske Ord tilbage;
udrydde de nye og fordervede, give Sprog-
et, om ikke en ny Udtale, saa dog altid en
nye Orthographie; [... ] Langt fornuftigere
forekommer det mig, 2) om man her vilde
stræbe at befordre det danske Sprogs ind-
førsel i den Reenhed, som det i sildigere
Tider har erholdt, og for eftertiden end-
videre vil erholde.” (Svabo, 1959: 265f.)
At tankene fra den franske revoulsjon
ogsá hadde innflytelse pá færøyingene ved
begynnelsen av det 19. árhundre, er ofte
blitt framholdt. Det er her nok á minne om
en mann som Nólsoyar-Páll, om det istand-
satte skipet Royndin og dets tragiske skjeb-
ne, om Fuglakvæði av Nólsoyar-Páll og
hans aggressive protest mot vilkárlighet og
utbytting. Protest og rørende forsøk som