Dúgvan - 01.01.1922, Side 4

Januar.
dCgvan
Nr. i . —
1922,
Ferå Gullivers til Mulinganna.
Eftir Jonathan Swift.
Tytt hevur Christian Matras.
(Framhald.)
Somuleidis bar eg meg at vid hinar og tok
hvønn undan ødrum upp ur lummanum, og så
eg at bædi soldåtar og folk voru fegin og
takksom, tåid eg royndist so mildur og eirilig-
ur, og var hetta sagt keisaranum og hovfolki
hansara mær til tokka.
Moti nått fekk eg trokad meg inn fgjøgnum
dyrnar og inn f husid hjå mær og legdist har
å golvid. Her var hvildstadur min i fjurtan dagar,
medan keisarin skipadi monnum sinum fyri at
fara at bugva mær ut song. Sex hundrad
sengur av vanligum støddum oku teir ut å
vognum og boru inn undir lonina. Hålvtann-
adhundrad sengur hjå teimum voru seymadar
saman, og tad var passaligt fyri meg til longd-
ar og breiddar, og soleidis gjørdu teir fyra løg
upp eftir, og tad var nog illa, at hetta tok tad
ringasta herki av golvinum, sum var slætt stein-
golv. Somuleidis boru teir seg at vid Iøkum,
rekkjuvådum, og seingjateppum, teir fingu mær,
og øll hendan legan var so tolulig hjå einum,
sum ikki hevdi verid vandur at liggja mjukt.
So hvørt sum bodini um at eg var komin
gingu hus ur husi, flyktist ein otaldur skari av
rikum, ovirknum og forvitnum folki til at skoda
meg, so at bygdirnar voru at kalla folkaoydnar,
og mangur mundi haft oytt tid, um hansara
håtign keisarin ikki hevdi sett forbod l'moti
hesum. Hann beyd, at tey, id longu høvdu
sæd meg skuldu fara heim aftur og ikki koma
inn um fimm og tjugu favnar frå templinum,
uttan vid serstakligum loyvi frå hovinum, og
ikki mundi vera småvegis rådharrarnir soleidis
fingu f omakaløn.
Imedan hetta stod vid, helt keisarin tidum
rådstevnur til at umrøda hvatid gerast skuldi
vid meg; og eftirsidan segdi mær fyri vist ein
vinmadur min, ein madur av høgum stigi,
sum visti so nogv um loyndarmål sum nakar,
at hovid var storliga i døpurhuga av mær. Tey
boru otta fyri at eg for at skræda meg leysan,
at kostur min for at vera so øgiliga dyrur og
valda hungur å landi. Stundum var avgjørt at
svølta meg, ella ihvussu er at skjota meg å
andlit og hendur vid eitrandi pilum og soleidis
brådliga gera skil å mær, men so hildu
teir aftur, at rotroykurin frå sh'kum yvirvaxnum
skrokki mundi fara at kveikja sovordnar sottir
i høvudstadnum, sum kanska fora at ganga
um alt landid.
Mitt i hesum rådaleggingum komu fleiri offi-
cerar at stovudurunum hjå hinum høga rådnum,
og vard tveimum teirra loyvd inngonga, og teir
greiddu frå hvussu eg hevdi borid meg at vid
hinar sex syndararnar, sum fyrr eru gitnir, og
tad blidkadi so nogv hansara håtign og alt
rådid mær til handa, at nevnd beinan vegin
vard sett f keisarans navni og skipad ut til
allar bygdir og gardar fyri innan 450 favnar
frå høvudstadnum til at heimta frå bondum og
bumonnum hvønn morgun 6 neyt, 40 seydir
og adra matvøru mær til fødslu, og so passa-
liga nogv av breydi og vini og ødrum drekk-
andi, og skuldu utreidslurnar fyri hetta latast
ur keisarans færhirslu. Tf hesin furstin fær at
kalla alla inntøkuna ur jørdini hjå sær, sjaldan
og ikki utan f ringastu neydførum, heimtar hann
figgjarstyrk hjå tegnum sinum, sum eru skyld-
ugir at fylgja honum i kriggj fyri egnan kostn-
ad. Eisini vard fyri skipad at sex hundrad
manns skuldu vera tænarar hjå mær, teimum
vard veittur fødipeningur og reitt tjøld frålika
god bådumegin dyrnar hjå mær.
Somuleidis vard samtykt at tryhundrad
skraddarar skuldu fara at seyma mær ein
klædning vid tf snidi, menn har nyta, at sex
teir lærdastu professararnir skuldu bugva seg
til at læra meg mål teirra, og endiliga vard
eisini fyri skipad, at hestarnir hjå keisaranum
ogadalinumogteirhjå vardlidinum tidum skuldu
øvast f reid og aking nær hjå mær, so at teir
skuldu venjast vid meg. 011 hesi bodord vordu
framd væl og virdiliga, og å okkurt um
trimum vikum hevdi eg mest sum fingid eitt
sindur av hylling å måli teirra, og nu syndi
hansara håtign mær ofta tann soma at vitja
meg, og hevdi fragd av at hjålpa lærimeistar-
um mfnum.
Vit fora longu so smått at tala saman; og
fyrstu ord eg lærdi var at flyta fram ynski mitt
til hansara um at gera so væl at lata meg
leysan, og hetta bar eg upp å mål vid hann
um hvønn dag liggjandi å knæ. Aftursvariij
var sum eg helt meg skilja, at hetta for tidin
at avgerda, og at ikki nugsingur var um slikt
utan rådid mælti til, og at eg måtti Lumos
kelmin pesso desmar Ion Emposo, tad er:
svørja honum og riki frid. Hann segdi eisini,
at mær kortini for at verda syndur blidskapur,
og hann mælti mær til vid tolni og såmiligum
atburdi at vinna mær vælvild hjå honum og
tegnum hansara.
Hann vildi, at eg ikki meinskadist, um hann
beyd hampiligum og ålitandi officerum at rann-,
sakad meg, ti tad kundi borid å, eg hevdi ymis
våpn uppi å mær, sum kundi vera til storan
vanda, um tey uppå seg voru sum bulurin å
mær yvirvaxnum skapningi. Eg bad hansara
håtign vera ekkaleysan, ti at eg var tilreidar
at lata meg ur og venda lummunum vid beint
fyri eygunum å honum. Hetta segdi eg sumt
i ordum, sumt vid teknum. Hann svaradi, at
eftir rikisins logum måtti eg rannsakast av
tveimum ella trimum officerum, at hann visti at
hetta ikki for at bera til utan eg læt mær eft-
irlika og hjålpti teimum, at hann hevdi so gott
treysti å storhuga minum og rættvisi, at hann
leit teir uppi hendurnar å mær, at hvørt flindur,
teir toku frå mær, skuldi eg fåa aftur, tåid eg
rymdi ur landinum, ella tad gjald, eg setti å,
aftur fyri.
Eg tok officerarnar upp i hendurnar, koyrdi
teir fyrst nidur i kotalummarnar og sidan i
hvønn lumma, sum å mær var, utan i bådar
urlummarnar og eina adra loynufikku, sum eg
ikki legdi i at lata rannsaka, hvari eg hevdi
nakrar småar neydsynjalutir, sum ikki komu
ødrum vid enn mær sjålvum. (Meira.)
A/S. „Færø Amtstidende“s Bogtrykkeri.
Ansvarlig. Redaktør: Poul Niclasen.
86
Enn munnu verk hetta Føroyingar
minnast,
mong eru minni, id siga:
um landid er armad, to alla tid
finnast
teir, tad eru mentir at stydja.
Nivdi og tyngdi vonloysi svarta,
minkadi framferdar gulid,
tad hendi to stundum, at dirvis
gott hjarta
sl6 treyst undir skinnståkubuli.
Og minst skal vera, at teir id
fyrstir
fram moti rånsmonnum foru,
og royndu so væl sinar frægu
listir —
tad voru ikki teir storu.
Nei teir sotu kvirrir i sterkum
virki;
medan folkid trongdist so hardan.
Eta og drekka, tad var teirra
yrki,
teir høvdu seg sjålvan so kær-
an. — — —
Tad voru adrir vid piki i hendi,
i trevsadum skinnståkubuli;
sjålvir komu teir, eingin teir
sendi —
id tå voru landi at studli —
Og heilir verdi teir Jansaguttar —
vid hugvini aftast å knokki —
87
Heilir verdi teir Jansaguttar,
id bardust mot rånsmannflokki.
XXV11I.
Vit livdu \ otta.
1.
Vit livdu i otta; ti leingi var so,
at ei funnnu skjol vit i neyd.
Og okkara søga ber sårastu bod,
at ofta var livsvon sum deyd.
Vit ræddust hvønn vanda, vårt
dirvi v..r veikt;
to nu flygur ørn yvir heyg.
Og nu er tad so, at ottin, id
stjol
vårt dirvi å myrkasti nått
og setti seg tryggan i håsætis
stol
og voldi, vit fullu i fått,
hann verdur at tynast og hvørva
av breyt,
vit reka tann gest lit um gått.
Ti fylkingin mennist, og merkid
er fritt,
og nti hoyrist treystari lag.
Hitt havgyrda landid, id mitt er
og titt,
88
skal liva sin fagrasta dag;
vid ljomandi lådrum, i strålandi
sol,
stevnir ungmannalidid av stad.
Tad angar av våri og grørumtin
fot,
nu lysir av vilja og von.
Nå rida vit reystir teim risum i
mot’,
id råda teim londum i non — —
Nu tvåast av andliti roykstovu-
sot
og nå setast storverk å stovn.
Tad gellir i hamri, tad svarar i
skor,
so kveikjandi, eggjandi reyst.
»Mest rædur um framferd og
minni um ord ;
nå rædur at tola ein brest, — —
Nå rædur at rida hvørt stongsil i
sor.
Tå sadli tin goysandi hest.«
So stevnir tå fram og haldi tå
å —■
legg knørrin vid knarrabord,
og vikur so einhvør merkinum
frå,
hann sendi tå nidur og nord.
Eins væl bregda brand tin og
Sigmundur brå,
tå Boga hond reyk fyri bord.
89
Vit livdu i otta, vårt dirvi var
veikt;
t6 nå flygur ørn yvir heyg,
og rodna er andlit, id ådur var
bleikt
av måttloysis kulda og neyd —
Ein javndøgurs stormur fer fram
yvir lond
og sol risur glogvandi reyd-------
Vid sameindum huga nå haldid
tit leid
mot rodnandi, glogvandi sol,
og siglid nå fram yvir høvini
skeid
og prydid vår hasætis stol--------
Og slcriva nå søguna unglinga-
fjøld,
til tess var tad landid teg 61. —
•»*«•
I
tes,
ove
sit
der
Og
høi
ma
na;
dri
De
og
fæ:
udi
Da
dai
Fo
Fa
Fo
up.
Dr
Fo
ha
Be
tvi
lid
ler
sig
soi
en
hu
he
Di
da
set
ka
rei
sot
ve,
ro
be
su
sø
P;
se
re
ha
(T
N
hr