Læknablaðið : fylgirit - 01.03.1983, Qupperneq 219

Riebers Legat). Grunnene til at det ble lagt vekt pá á utvikle et
tilbud for eldre i denne sairanenheng var:
1) Problemer en st^ter pá i terapi med eldre kan ofte tilbake-
fsöres til tapserfaringer, særlig i forbindelse med á miste
nærstáende. (Oberleder, 1974; Ingebretsen, 1977).
2) Eldre som gruppe er statistisk sett mer utsatt for á miste ekte-
fellen enn yngre. Av kvinner over 67 ár har kun 1/3 ektefellen
i live. For menn gjelder dette for 2/3. (Statistisk Sentral-
byrá, 1979).
3) Flere undersszíkelser viser at eldre ikke topper statistikkene
nár det gjelder "reaksjonsintensitet" nár deres reaksjoner
sammenlignes med yngres (Parkes, 1976).
Pá samme máte som hos yngre kan imidlertid tap av nærstáende ogsá
f(Z$re til alvorlige psykiske vanskeligheter hos eldre (Parkes, 1964).
Mye tyder imidlertid pá at vi bsz5r være ekstra oppmerksomme pá at
eldres sorgreaksjoner kan gi seg indirekte utslag. Stern et al
(1951) trekker den slutning at eldre i mindre grad enn yngre gir
ápent uttrykk for sinne og protest. Eldres sorgreaksjoner kan ogsá
gi seg indirekte utslag gjennom kroppsopptatthet og fysiske symp-
tomer. (Ball, 1976/1977). I en unders<z$kelse blant enker (n = 44)
som opps?$kte lege de fjórste 18 mánedene etter dsídsfallet, var det
forholdsvis flere av enkene under 65 ár som s?Skte hjelp med fszílelses-
messige problemer direkte, mens enkene over 65 i stszirre grad hen-
vendte seg i forbindelse med kroppslige plager (Parkes, 1964 a).
I slike tilfelle blir det mye opp til den enkelte helsearbeider og
hans/hennes tid og interesse om sorgen overhodet blir gjenstand for
oppmerksomhet.
Tilbaketrekning er et annet trekk som blitt brugt til á kjennetegne
eldre i en sorg (Jackson, 1957, Ingebretsen, 1981). Báde ?Sket
tendens til kroppslige symptomer og tilbaketrekning kan være med pá
á forklare tendensen til overdjSdelighet som er funnet blant enker/
enkemenn (Maddison & Raphael, 1976, Svanborg, 1981). I en bredt
anlagt unders?5kelse av Brown (1978) ble over 1200 personer spurt om
de hadde opplevet vanskelige livssituasjoner i lszSpet av de siste ár.
Blant de som gav uttrykk for á ha opplevd en eller flere slike
vanskelige livssituasjoner (601 personer mellom 20 og 70 ár) viste
det seg at andelen av de som sszSkte hjelp sank med alderen, ogsá i
de tilfellene der individet opplevde at de ikke mestret situasjonen
pá egen hánd. Dette gjaldt hjelps?Sking báde gjennom det uformelle
og det formelle nettverk. Særlig markert var dette for kvinner
over 6 0 ár. Dette retter s^Skelyset mot at vi bszSr være oppmerksomme
pá de problemer eldre kan ha i forbindelse med d?5dsfall og omstilling,
selv om de ikke alltid roper h?Syest om hjelp. Brown trekker den
konklusjon at "eldre skulle være den primære málgruppe, ikke bare
for direkte profesjonell intervensjon, men ogsá for programmer inn-
rettet pá á underst?5tte og forsterke deres svekkede uformelle
stszSttesystem" (Brown, 1978, s. 437).
Om Veiledningstjenesten for Enker og Enkemenn
Veiledningstjenesten ble gjort kjent gjennom orientering og
annonser i avisen og ved orienteringsskriv til alderssentra, leger,
sykehus, trygdekontor, sosialkontor, prester og andre som kommer i
direkte kontakt med s«5rgende. Etter 1 árs virksomhet har ca. 50
henvendt seg til veiledningstjenesten enten direkte eller via
annen sosial- eller helseinstitusjon. For noen har det kun dreid
217