Læknablaðið : fylgirit - 01.03.1983, Qupperneq 220

seg om en telefonsamtale. 36 av disse har blitt fulgt opp med
individuelle samtaler fra 2 til 15 ganger. De fleste har vært over
55 ár, men vi har hatt noen yngre, og noen som har mistet andre
nære slektninger. Tiden fra ektefelles d^dsfall har variert fra
fá dager til flere ár, og hovedproblemer kan ha vært sjokk og over-
veldelse, forsteinet reaksjon, selvmordstanker, ubearbeidede sorg-
reaksjoner lang tid etter tapet, ensomhetsf^lelse i forbindelse med
enkesituasjonen, i tillegg til "mer alminnelig" behov for "á snakke
med en som forstár seg pá dette" og hjelp til á sortere egne
f?51elser og reaksjoner.
I tillegg til S gj<z$re veiledningstjenesten kjent gjennom annonser
og informasjonsskriv, henvendte vi oss direkte til enker og enke-
menn mellom 55 og 75 ár, fire máneder etter dqSdsfallet, og inform-
erte dem om veiledningstjenesten og gav tilbud om en samtale. I
siste halvdel av 1980 gjaldt dette for Bergen kommune, vel 240
personer. Av disse hadde vi samtale med 86 (vel 1/3). Disse blir
fulgt opp ogsá 8 og 12 máneder etter d^dsfallet, og med kontakt i
mellomtiden der det er behov for det.
Blant de ^vrige var det fá personer vi ikke kom i kontakt med etter
báde skriftlig og personlig henvendelse. Blant de som ikke qínsket
noen nærmere samtale/kontakt, ble dette for et fátall begrunnet ut
fra at de sá henvendelsen som pátrengende (n=4). Langt de fleste
takket for henvendelsen, mange understreket at "det er godt á vite
at dere er der" slik at de eventuelt selv kunne henvende seg ved
en senere anledning, men at de ville forsqSke á klare seg pá egen
hánd i f^rste omgang. Noen sa direkte at de ville unngá á rippe
opp i det som hadde skjedd ná etter at de hadde begynt á fá det
hele pá avstand, mens andre betonte at de hadde mulighet til á
snakke om det som var skjedd og sin egen sorg med venner, familie,
at de fikk mulighet til S koble av fra det som var vondt gjennom
arbeid og fritidsaktivitet, eller de henviste til egen mestrings-
kapasitet, "jeg har vært vant til á klare vanskeligheter opp
gjennom tidende". Siden kontakten med de som ikke (ónsket nærmere
samtale foregikk i telefonen, eller "i d<z5rsprekken" var det selv-
f<z$lgelig begrenset hva vi kunne komme inn pá, og hos en del ante
vi nok at det kunne ha vært behov for á gá nærmere inn pá disse
tingene uten at vi kunne trenge oss pá. Báde denne gruppen og
blant de vi hadde lengre samtaler med, fikk vi imidlertid inntrykk
av at store variasjoner báde nár det gjaldt deres egen máte á
reagere pá, og deres muligheter til sosial st<zítte.
Det synes klart at en rekke ulike forhold i tillegg til alder mS
tas i betraktning. Jeg vil nedenfor komme inn pá noen av disse
faktorene som báde egen og andres undersfSkelser tyder pá er
betydningsfulle. Da databearbeidingen ikke er ferdig, kan jeg
imidlertid ikke vise til den relative betydning av de ulike
faktorer.
Hvordan tapet skjedde
Plutselig d?Sdsfall med kort forvarsel kan f<z5re til sterkere sjokk-
reaksjoner og mer langvarig disorganisering av de etterlattes liv,
enn nár d?$dsfallet er forberedt og et resultat av gradvis svekkelse
(Parkes, 1975). Særlig vanskelig kan det være á forholde seg til
d?Sdsfall som skjer ved ulykker, ute i trafikken osv. (Rees og
Lutkins, 1977). I tillegg til mulighet til á oppklare eventuelle
218