Læknablaðið : fylgirit - 01.03.1983, Qupperneq 221

uoverensstemmelser og forberede alenetilværelsen, vil et sykeleie
kunne gi mulighet til á gi omsorg og være hos den syke, noe som
kan f<zíre til tilfredshet over at "jeg gjorde sá godt jeg kunne".
Motsatt har en ogsá kunnet se eksempler pá skyldf?Slelse over ikke
á ha klart á nytte denne muligheten til samtale og omsorg, som et
langt sykeleie teoretisk skulle bety. For noen kan et svært langt
og smertefullt sykeleie f?5re til egen uttapping og bitterhet over
at ektefellen mátte lide. Informasjon og st?Stte fra sykehus-
personalet kan være avgj?Srende faktorer i denne tiden.
Forholdets karakter
Tilknytningsforholdet til ektefellen er av vesentlig betydning med
hensyn til sorg og ny tilpasning. Sterke ambivalente forhold
preget av kjærlighet/hat har tradisjonelt blitt betraktet som
"risikoforhold" i den betydning at tap ofte kan medf?Sre sterkt
sinne, skyld og eventuelt benektning (Freud, 1917, Deutch, 1937).
Sterk avhengighet kan imidlertid gj?Sre den s?Srgende like utsatt
(Gorer, 1965, Parkes, 1976, og Bowlby, 1980). Pá bakgrunn av
erfaringer med veiledningstjenesten har jeg funnet det naturlig á
skille mellom, a) altoppslukende og ekskluderende forhold, b) typ-
iske parforhold, c) selvstendige, uavhengige forhold og d) gjen-
sidige, likevektige forhold.
I et ekskluderende forhold har de to partene levd og ándet for
hverandre. Alt ektefellene har gjort synes á ha vært orientert mot
den andre. Nár partneren er d?Sd, blir alt meningsl?Sst. Frustrasjon
og fortvilelse kan forstás ut fra at málet for ens handlinger er
borte (Klinger, 1975). Andre blir gjerne oppfattet som dárlige
erstatninger og ofte vil nettverket være redusert fordi de to
tidligere "hadde nok med hverandre".
I typiske parforhold har mannen og kona gjerne hatt en tradisjonell
rollefordeling der hver har utf?5rt sin halvdel av ansvar og arbeid.
Dette kan i sin ytterste konsekvens f?5re til at enkemannen sitter
og sulter foran br?Sdboksen eller at enken skyr postkassen av redsel
for á finne regninger og skjemaer som má fylles ut. Der kontakten
med andre ogsá stort sett har foregátt gjennom selskaper og annen
par-aktivitet, kan den gjenlevende bli utsatt for á f<jSle seg som
femte hjul pá vognen eller bli ekskludert fra det vanlige venne-
nettverk.
I selvstendige, uavhengige forhold synes partene pá forhánd á ha
vokst i hver sin retning eller at den gjenlevende har vært den
sterkeste part eller den som mest har ordnet opp. I slike tilfelle
betyr ikke n?5dvendigvis ektefelles d?Sd noe avgj?Srende brudd pá ens
tidligere livsm^nster. En kan tvert imot fá 0ket frihet til á
utfolde egne interesser, selv om dette naturligvis ikke utelukker
opplevelse av sorg og savn.
Pomeroy's (1 974) unders?5kelse (blant 50 kvinner, gjennomsnittlig
59 ár, 12 máneder etter ektefelles d?5d) viste at de som beskrev
forholdet til ektefellen som preget av intimitet og uavhengighet,
var best rustet til á mestre sorgen og ivareta/utvikle fortrolige
forhold til andre mennesker. Smerten ved sorgen var ikke n?5dvendig-
vis mindre ved tap av "uavhengig partner", men disse enkene hadde
st?Srre tiltro til á klare situsjonen og mindre angst med tanke pá
fremtiden. Utviklingen av gjensidighet i et nært gi/ta forhold i
219