Læknablaðið : fylgirit - 01.03.1983, Qupperneq 222

ekteskapet kan synes á danne et godt grunnlag for selvstendighet og
mulighet til utvikling av lignende nærforhold ogsá til andre. Det
er imidlertid umulig á betrakte "forholdets karakter" isolert fra
individets personlige ressurser og andre typer kontakter.i det nære
sosiale nettverk.
Mestringsmáte
I psykodynamisk forstáelse av sorg er det lagt stor vekt pá toler-
anse for smerte og frustrasjon, og at en er villig til á gjennom-
leve og bearbeide de f01elser som er knyttet til tapet. Bowlby
(1980) understreker at bare dersom en kan tolerere smerten, den mer
eller mindre bevisste leting og unders?Skelser av hvorfor og hvordan
tapet skjedde, egne sinnereaksjoner osv. f?Srst da vil en kunne
erkjenne og akseptere at tapet er virkelig og at ens liv má formes
pá nytt. Ved opphengte og ubearbeidede sorgreaksjoner (Ramsay,1979)
henvises det ofte til unngáelse av situasjoner som minner om d?Sds-
fallet og unngáelse av egne reaksjoner. Pá den annen side kan en
se tilfelle av mer kroniske sorgreaksjoner (Parkes, 1976) der den
etterlatte hele tiden dveler ved det som har vært uten at noen
egentlig bearbeiding og akseptering synes á finne sted. En mulig-
het til veksling mellom á dvele ved det som har vært og de daglige
krav i nátiden, synes imidlertid á kjennetegne mange som gradvis
kan arbeide seg igjennom den tyngste delen av sorgen. "Jeg kan
sitte á tenke pá ektefellen, se pá bildene av ham og synes at det
er helt uvirkelig at han er borte. Jeg kan gráte en time eller to,
men sá tar jeg skurekluten fatt og begynner á gj?Sre det hyggeligere
rundt meg eller jeg pudrer meg litt pá nesen og gár ut og treffer
f olk" .
Allerede ná kan vi trekke den konklusjon at det er stor variasjon
med hensyn til gruppens reaksjonsmáte. Denne variasjonsbredden
synes á stemme godt overens med studier báde av personlighet og
tilpasning der variasjonsbredden synes á (áke blant eldre i forhold
til yngre (Maas & Kuypers, 1975; Birren and Schroots, 1980). Pá den
ene siden kan det synes som om djSdsfall blant eldre mer kan for-
ventes som en naturlig del av livsl?5pet, og dermed lettere aksept-
eres. Pá den annen side utsettes eldre hyppigere for tap ogsá av
jevnaldrende, noe som ytterligere kan forsterke f?Slelsen av á være
alene og utsatt. Mens eldre gjennom tidligere erfaringer med
lignende kriser lettere kan ha bygget opp adekvate mestrings-
strategier, kan tidligere tapskriser som er ufullstendig l(zíst, ogsá
gjtfre enkelte eldre mer utsatt. De kan ogsá tenkes á være spesielt
sárbare pá bakgrunn av (ókende grad av helsesvikt, mindre kontakter,
osv.
Sosial stjzStte
Muligheten til sosial st(ZÍtte kan betraktes som en av de mest av-
gj(ZÍrende variabler med tanke pá mestring ved sorg (Maddison &
Walker, 1967). 0ket selvmordsfrekvens er funnet særlig blant
mennesker som ble henvist til á være alene etter tapet av nær-
stáende (Bunch, 1972). I Clayton's unders^kelse (1974) blant eldre
enker/enkemenn forekom depresjon ett ár etter ektefellens d0d i
stszSrst grad hos aleneboende. Sosial st0tte forutsetter naturligvis
ikke at en har en nærstáende boende i huset. Det vesentligste
synes á være at en har kontakt med noen en bryr seg om og som en
220