Læknablaðið : fylgirit - 01.03.1983, Side 225

blant sosialt isolerte enker og samfunnet slik at de blir mer en
overgangsorganisasjon enn et varig tilfluktssted. Avstanden
mellom de som er enker og enkemenn og omverdenen for(z5vrig kan
ellers ?Ske. Erfaringer fra et "Apent Hus" arrangement der enker^
og enkemenn ble invitert viste stor oppslutning og tyder klart pá
et behov for mennesker i en slik overgangssituasjon á komme sammen
og finne st^tte hos hverandre. I samarbeid med Fellesrádet for
Nasjonalforeningens Helselag i Bergen har vi derfor planlagt á ha
faste "Apent Hus" arrangementer i tillegg til felles teaterturer,
utflukter, osv. Det er mange som sp^r direkte om vi ikke kan for-
midle kontakt til andre i samme situasjon som dem selv. Denne for-
men for ensomhet og sosial isolasjon har markert seg som det st^zírste
problem for de fleste vi har vært i kontakt med. En konklusjon fra
Veiledningstjenesten sá langt vil derfor være at en:
1) Arbeider aktivt med á gj?íre et tilbud om veiledningstjeneste
tilgjengelig for eldre.
2) Tilbyr samtalekontakt og faglig oppf?Slgig til de som trenger á
snakke om sine erfaringer pá tomannshánd, men ikke minst viktig;
3) Utvikler et tilbud om sosial st?Stte der s?Srgende selv har
mulighet til á komme sammen báde for á snakke om egne reaksjoner
og med tanke pá mer sosialt samvær og rekreasjon.
4) Pá grunn av praktiske og (zSkonomiske problemer i forbindelse med
á bli alene, b?Sr en veiledningstjeneste arbeide i nær kontakt
med trygdekontor, sosialkontor og evt. jurist.
5) Et lignende samarbeid forutsettes mellom en veiledningstjeneste
og báde privatpraktiserende leger, sykehus og psykiske helse-
vern.
Det at et slikt apparat er tilgjengelig for eldre dersom de kan
trenge det, kan i seg selv være med pá á forebygge un?ídig usikker-
het og uro med tanke pá á være fullstendig overlatt til seg selv.
Nár det gjelder andre faktorer som kan virke i retning av á fore-
bygge un^dige problemer i forbindelse med sorg og enkesituasjon,
vil jeg kort pápeke:
1) Informasjon om vanlige sorgreaksjoner kan direkte ha innvirkning
báde pá den enkelte og pá omgivelsene nár det gjelder mulighet
for á kunne gi uttrykk for egne reaksjoner og á tolerere andres.
I en slik informasjonsformidling má en være ndye med at ikke
"naturlige sorgreaksjoner" beskrives ut fra rigide normer om
hvordan en "b?5r" reagere.
2) Nár det gjelder mulighet til á kunne snakke báde med ektefellen
pá forhánd og fá informasjon fra helsepersonell i forbindelse
med alvorlig sykdom, har helseinstitusjonene et spesielt ansvar.
Dette forutsetter undervisning av helsepersonell, med báde
kunnskapsformidling og anledning til at de ogsá kan tenke
igjennom og drdfte eget forhold til d?íden, d?$ende og pár?írende.
3) Siden grad av tilknytning til ektefellen er et av de forhold
som synes á være klart bestemmende for sorgreaksjon, kan det
være pá sin plass á stille sp?írsmálstegn med hvordan vi even-
tuelt kan forebygge altoppslukende forhold, enten dette er
basert pá avhengighet eller tette kampforhold. Barrett (1978)
legger vekt pá at særlig alle kvinner burde forberede seg pá á
leve store deler av sitt liv uten partner. Selv om kvinner
statistisk sett er mer utsatte for á bli alene, synes enkemenn
á være vel sá utsatte nár de er blitt alene, sá det er vesent-
lig at ogsá enkemenn ruster seg til á kunne klare á leve alene.
Problemer etter et d?Sdsfall vil i stor grad <zSke dersom en i til-
legg til selve sorgen opplever stor usikkerhet i forhold til
223