Fróðskaparrit - 01.01.1993, Blaðsíða 52

56
KONTRABÓKIN - TRUCK-SKIPANIN í FØROYUM 1856-1939
sum fólk vóru noydd at keypa úr, enn hjá
øðrum handilsmonnum. Skipanin, sum hon
var, gjørdi, at arbeiðsfólkið kom at verða
bundið at arbeiðsgevaranum á hond og fót.
Stig vóru tí tikin til at banna truck-skipan-
ina við lóg (Riis-Hansen, 1915:18; Thom-
sen, 1970:51).
Karl Marx vísir m.a. á, at truck-skipanin,
ið ofta er umrødd í Das Kapital, gjørdi sítt
til at kúga arbeiðarastættin (Witt-Hansen,
1972). Hin vegin nýtist ikki truck-skipanin
í ídnaðarlandinum Onglandi at hava verið
av sama slag, sum tær kredittskipanir, ið
vuksu fram í teimum peningaliga og fíggj-
arliga veiku útjaðaraunum í Norðuratlants-
høvum, har handilskapitalisman á ymiskan
hátt gjørdi seg galdandi t.d. í íslandi, Før-
oyum, Norður-Noreg og í Ný Foundlandi.
Eisini í Vesturjútlandi hava vit dømi um
viðurskifti, ið ikki eru ólík hesum (Holm,
1992:42).
Bygdakongar og stættarmunur
I flestu av hesum samfeløgum var tað hand-
ilsmaðurin ella keypmaðurin, sum hevði
høvuðsleikin í tí búskaparliga lívinum í
bygdasamfelagnum. Nógen afdem slog sig
stort op, andre virkede mere pá det jevne,
men alle rádede de i sin lille lokale verden,
sigur Knutsen um “nessekongene” í Norð-
ur-Noreg. Hin vegin veldst eisini um eyg-
uni, ið síggja, og tað var júst hans magt
over omgivelserne som har gjort ham til en
sá omstridt figur, for hvad brugte han sin
magt til? Nogle vil lægge vægt pá hans
rolle som konstruktiv kraft i distriktet, og pá
hans rolle som almuens hjælp i nødens
stund. Andre vil fæste sig mere ved histo-
rierne om magtmisbrug og udbytning af
bygdefolket (Knutsen, 1988:13).
Ytreberg (1980:52) sigur frá Norður-
Noreg, har tað longu í 16-1700 árunum var
ein framkomin kredittskipan, at: Forfisker-
bonden var det fristende á lite pá at
utrederen her nordpá alltid ville hjælpe nár
det knep. Det var annerledes med kjøpman-
nen i Bergen; han var langt borte, og det
kostet ham ikke større overvinnelse á av-
skære kreditten i det øyeblikk det var nød-
vendig for hans forretning. Men handels-
mannen nordpá hadde de stakkers menne-
skene boende omkring sig, tett innpá livet.
De var hans medarbejdere i distriktets næ-
ringsliv, hans sambygdinger og sogne-
brødre, undertiden hans sognebarn. Hann
møttes med dem i kirken, under ordets tukt
og for Herrens alter. Det var ikke greitt á
skulle se den i øynene som man hadde
nektet det tørre brød. Da var det bedre á
strekke sig sá langt en maktet, av kristen-
pligt og medfølelse - selvom forstanden sa
nei! Det var som Petter Dass sier: “Vi gad
Deres Trang og ynkelig Jammer ei høre.
Eisini í 19. øld vóru fiskimenn í Norður-
Noreg bundnir at reiðarum og keypmonn-
um, sum vanliga vóru somu menn. Hesir
fingu stórt vald og myndugleika - eisini tí
teir ofta sjálvir vóru raskir bátsformenn og
komu millum bygdafólki í øllum vanligum
verki. Tað hoyrdi seg tí til, at teir settu mark
fyri, hvussu nógv fiskimenn kundu keypa
fyri, og noktaðu teimum at keypa tað, sum
teir hildu vera marglætisvørur, tí kreditturin
kundi koma fiskimonnunum og at enda
eisini teimum sjálvum í óføri (Ytreberg,
1980:54).
Soleiðis kundi tað vera, har tað ikki var
so langt millum keypmannin og fiskimann-