Morgunblaðið - 31.05.1961, Blaðsíða 12

12
MORGVTSBIAÐIÐ
Professor Magnus Mdr Ldrnsson:
Strömmer og veier
over Atlanterhavet
Kulturelt samkvem mellom isleudiuger og
Kfordmenn fram til om lag 1200
LANDNÁMET og byggingen av
Island er en stor hendeise i Nord-
ens historie, sOm i hele Nord-
Europas historie for övrig.
Ársakene til landnámet er
mange. Enda de skandinaviske
land blir regnet for gode og be-
boelige land, var den brukbare
jord jevnfört med den tids jord-
bruksmetoder forbausende liten.
Dengang var det atskillig mer
skog enn ná pá den skandinaviske
halvöy, og det var vanskelig og
krevde mye tid S rydde den for
á skape nytt akerland og nye
beitemarker. Det ser ut til
at folkemengden har ökt mer
enn nybyggene kunne ta
imot. Folk begynte derfor á söke
til andre land for om mulig á
Slá seg ned der. Mangt er like-
vel uklart om dette punkt: Hva
var vikingferdenes primære ár-
sak.
Bygdene hjemme var knyttet
til sjö- og vannveier. Skipsbyg-
gingen ble etter hvert forbedret,
pá grunnlag av den erfaring man
fikk. Det var lettere, og for övrig
ogsá hurtigere, S transportere
tunge varer og menneskehoper
med skip enn landeveis. For
menn som var blitt vant til á
seile langs kysten, var det ikke
særlig stort sprang á legge ut pá
det ukjente uthav. Men selvsagt
har de i förstningen kjent frykt
i brystet, for hvem kunne gi dem
Opplysinger om de farer som
ventet der, og oppfinnsomhet og
aktpágivenhet har man trengt for
á finne enkle rád til á finne
fram over det ukjente uthavet.
Island var riktignok ikke uopp-
daget land da landnamet be-
gynte. Det lar seg vanskelig
bestride at det er riktig som de
gamle kildene beretter, at irske
munker, paper, har vært bosatt
pá Söröstlandet, hvor det finnes
steder som enná bærer navn etter
dem; stedsnavn som ogsá er
nevnt i den gamle islandske
litíeratur. Derimot omtales
ingen annen begyggelse,
hvilket er temmelig forbausende
nár det er tale om et sá stort
öyland som Island, ikke lenger
borte fra andre land enn det er.
Intet arkeologisk funn er enná
gjort som med sikkerhet kan tid-
festes til för landnámstiden, kan-
skje med unntak av de romerske
kopperpengene og perlebrudd-
stykket fra Bragðavellir i Ham-
arsfjörður og sandslettene ved
Krossanesfjall. Hvordan det enn
forholder seg med disse funnene,
kan det ikke ses at andre har
vært bosatt her i landet da land-
námet tok til, enn irske menn,
„som nordmennene kaller paper“,
som Ari fróði forteller i íslend-
ingabók. „De ville ikke være her
sammen med hedninger, og etter-
lot irske böker og bjeller og
krummstaver". Ari nevner ikke
andre som har vært her. Land-
námsmennene kom derfor til et
land som ikke hadde noen kultur-
rikdom de kunne fá del i, etter
hva de eldste islandske histor-
iske skrifter har S fortelle.
De förste landnámsmennene
synes á ha hatt underretninger
om dette store öylandet nord i
havet, og det er ikke usannsyn-
lig at de skandinaver som kom
til Irland og Skottland, har fátt
sin kunnskap om landet der og
málbevisst har lett etter og fun-
net öya. Det kan endog ha vært
tilfelle med Hjörleifur (Leiv
Rodmarsson) og Ingólfur Arnar-
son (Ingolf Örnsson). Kun om
Nadd-Odd fortelles at han -har
rekt til Island.
De norske vikingene drar först
sörover og sörvestover, för de
noe sent söker til Island. Men da
de er kommet dit, blir Grönn-
land funnet, og deretter Nord-
Amerika. Det er bemerkelses-
verdig at det gár vel hundre Sr
fra bosettingen begynner her i
Reykjavik til Grönnland blir
funnet, etter hva kildene fortell-
er. Det er omtrent det samme
tidsrom som forlöper fra viking-
ene förste gang omtales i uten-
landske kilder til Island blir
bygd. Og videre, at Grönnland
synes á ha vært ubygd, eller lite
bygd.
Disse landnám förte med seg
at det norröne folks verdensbilde
ble endret. Atlanterhavet blir
innhav istedenfor uthav. Navi-
gasjonsregler skapes, som byg-
ger pá hvor langt en knarr seiler
pá et halvt dögn, mált fra Stad
i Norge og Jölduhlaup i Irland.
Landnámsmennene brakte med
seg norrön kultur, og den blir
dominerende. Landnámabók be-
retter om de viktigste landnáms-
mennene, Og av disse beretning-
ene kan vi slutte at om lag 12,6%
kom fra vikingbygdene i Skott-
land og Irland. Noen, men likevel
fá, sies S være östnordiske av
opprinnelse. Dette er til dels
mindre blanding enn arkeolo-
giske funn fra hedensk tid tyder
pá. Dette pekte Hákon Shetelig
först av alle pá. Men saker og
gjenstander kan föres lange veier
i fredstid i handel og samkvem.
Da er det langt merkeligere at
benfunn viser at hovedskalle-
formen har vært annerledes her
enn den vanlige i Skandinavia i
de siste árhundrer av hedensk
tid. Menneskene var her
middels langskallete med lavt
hode, mens de i Skandinavia var
langskallete med höyt hode. Det
skal likevel fremheves at man i
Nidaros har funnet hodeskaller
med samme form som pá Island.
En annen ting er at blodgruppe-
sammensetningen hos islending-
ene viser at O-gruppen er den
vanligste, i likhet med hva til-
felle er blant kelterne. A-grup-
pen er vanligst blant nordmenn.
Det ser ogsá ut til á ha vært en
betydelig forskjell pá islending-
enes og nordmennenes grav-
skikker. Likbrenning synes ikke
á ha vært kjent her, og for övrig
heller ikke pa Færöyene. Det
samme er tilfelle i vikingbygdene
pa de britiske öyer, men der er
det likevel nóen fá unntagelser.
I Norge derimot var likbrenning
vanlig.
Ná kan det naturligvis pekes
pá at flytningen til nye land og
kjennskap til kristendommen kan
ha den virkning at likbrenning
blir oppgitt. Videre forholder det
seg slik at de vel 400 landnáms-
menn bare utgjör en brökdel av
den menneskemengde som sökte
hit. Flertallet av disse landnáms-
menn var fra Norges vestkyst.
Men de aller fleste av dem som
kom sör fra de britiske öyene,
synes á ha vært av annet og
tredje slektledd av dem som
prövde S slá seg til der, og blod-
blanding hadde funnet sted der.
Enn videre bör man huske at det
sammen med landnámsmennene
kom en mengde treller. Det bör
tillegges en viss vekt. Det ser ut
som man i det 12. árhundre har
erindret dette og lagt islending
etter hva Þórðarbók Landnámu
forteller.
Det er innlysende at islending-
enes opprinnelse ikke kan sökes i
bare én retning. Dette har en
viss betydning nár det er tale
om det kulturelle samkvem mel-
lom nordmenn og islendinger. Is-
lendingene har alltid lagt vekt
pá at de stammer fra nordmenn-
ene. Det er en páminning om at
hovedstammen i islandsk kultur
fra opphavet har vært norsk.
en bestemmelse som denne ville
alltid regnes for lov.
Da landet var blitt noe bygd,
og den förste innfödte genera-
sjon var kommet til skjels ár og
alder, váknet behovet for et felles
ting til á avgjöre det nye sam-
funns forskjellige problemer. Det
förte til opprettelsen av Alltinget
pá den tid da Ari fróði sier at
Island var fullbygd, 930. Det förte
med seg behov for felles retts-
regler. Sá sies at de fleste av
dem ble „vedtatt etter det som
da var Gulatingslov". Men de
ble ikke tatt opp uendret. „Þor-
leifur den spake Hörða-Kárason
rádde til hvor vi skulle föye til
eller ta bort eller endre“. I dette
kommer nybyggernes selvstendig
het og friske fordomsfrihet fram.
Island var og er meget for-
skjellig fra de land landnáms-
mennene kom fra. Ved oppret-
telsen av Alitinget pá Þingvellir
er det et punkt det er verdt á
legge merke til. Til Þingvellir
kommer en ikke sjöveis, uteluk-
kende landeveis. De gamle
tingene pá Þórsnes, Kjalarnes
og Hegranes, for á nevne
Blaðsíða úr Flateyjarbók, þar sem sag* ólafs konungs
Tryggvasonar hefst.
Riktignok har det vært fremsatt
meget bemerkelsesverdige teori-
er av avdöde Barði Guðmunds-
son om islendingenes og deres
kulturs opprinnelse. Disse teori-
ene skylder en á ta et visst hen-
syn til. Pá den annen side er
lösningen av dette teoretiske pro
blem pS ingen máte enkeí .Lös-
ningen bestár ikke i S regne is-
lendingene fór etterkommere av
en dansk folkegruppe som har
vært drevet ut av Norge. Den
bestár snarere i at landnáms-
menn fra forskjellige kanter gir
hver sin skjerv til nydannelsen
av en nasjon med egen tradisjon
og egen kulturarv. Og det nye
folk holder oppe forbindelser og
samkvem med mange folk.
Det er verdt á legge merke
til at forbindelsen med den
norske kongen blir holdt ved like,
slik at man söker rád hos ham i
forbindelse med landnáms-
problemer her, om kilden fortel-
ler riktig; opplysingen skal 'være
gitt i den originale Landnáma-
bók, men er bevart i Hauksbók.
Her sökes det rád hos Harald
Hárfagre, den kongen som mang
en landnámsmann hadde flyktet
fra, etter hva det fortelles. Og
han bestefnmer hvordan land
skal „tas“ pá riktig máte, og
ene deres opprinnelse til last, I hvordan det skulle gjöres. Men
noen eksempler fra herredene,
kan en ná til fra sjöen,
men folkeforsamlingen pá
Þingvellir er et ting oppe i landet.
En kan si at dermed har viking-
ene pá Island brutt forbindelsen
med det gamle og blitt islending-
er. Et annet punkt er ogsá
bemerkelsesverdig: tanken om á
opprette et felles ting i et sá
vidstrakt land. Island er dog en
tredjedel större enn Irland. Det
viser at de mange nybyggere av
forskjellig opprinnelse har sett
pá seg selv som en helhet. Pá
den annen side viser det ogsá at
det er forholdsvis lett á komme
fram pá Island, báde för og ná.
Et viktig bidrag til den is-
landske kultur var vedtagelsen
av Ulvljots lov. Den ble stadig
tilslepet, endret og tilföyd nye
bestemmelser, til resultatet ble
fristatstidens lovverk, som er
blitt bevart i Grágás. Denne lov-
samling er overdentlig beund-
ringsverig og stár langt foran
alle andre lovsamlinger i Norden
i tan&e og tendens. Den er blitt
et islandsk lovverk i ett og alt.
Likevel kan en enkelte steder se
urgamle kapitler, og da særlig
i Kongebokens Baugatal. Og der
finnes forskjellige ting som vitn-
er mer om östnordisk enn vest-
nordisk opprinnelse. Og selve
samfunnsordningen med lovsige-
mann og goder pá höyeste trinn
viser slektskap östover til Vest-
Gj ötaland og endog Gotland. Det
behöver likevel ikke á vise annet
enn at en gammel ordning er blitt
bevart der likesom pá IslancU
Men islendingenes lovgivnings-
arbeid förte med seg at de fikk
særlig interesse for á överveie
begreper, utdanne seg til jurister.
Og de ser ut til á ha gjengjeldt
tjenesten fra 930, idet fremstá-
ende rettslærde har hevdet at
islandske lovkyndige har vært
tatt med pá rad ved utarbeidels-
en av Magnus Lagaböters Lands
lov. |
For Norge hadde Harald Hár-
fagres arbeid for S opprette et
felles rike naturligvis overmáta
stor betydning, enda skattleg-
ningen hans kanskje hadde til
fölge at enkeltes reise tii Island
ble páskyndet, enda sá at det sa
ut til at landet skulle bli helt
avfolket för han nedla forbud;
men det kom i stand forlik pá
de vilkár at hver mann som reista
ut, skulle betale en viss avgift.
Ari fróði regner denne avgift for
opphavet til landören.
Islendingene var blitt et sær-
skilt folk. Det er da bemerkelses-
verdig at hövdingene fremdelea
holdt av á besöke den norske
kongen og bli hans hándgangne
menn. Hövdingsönner og unge
, skalder legger vinn pá a dra ut
J og söke berömmelse ved kongens
hird. Uttrykket „fara utan“ (dra
utenfra, reise fra Island) er
bemerkelsesverdig. De som
reiser fra Island, drar til
hjembygdene enda i dag. Is-
land er ute i havet, uten-
for synskretsen.
Norges samling til ett rike
hadde da betydning for islend-
ingens framtid. Det gjorde det
lettere for dem S söke beröm-
melse og for övrig ogsá opp-
lysning.
Pá den annen side synes den
norske kongen S ha sett det slik
at han hadde visse plikter over
for islendingene.
Kristningen av Island nyter
Olav Tryggvasons stötte, og hans
direkte foranstaltninger páskynd-
er kristendommens innföring ved
lov. Dermed begynner et nytt
kapittel i utviklingen og dannel-
sen av kulturverdier, som har
overmáte stor betydning for is-
lendingeíie, da deres nasjonal-
fölelse ná bygger pá dette arve-
gods. Men disse verdiers betyd-
ning er ikke mindre for nord-
mennene dengang og ogsá i dag,
og for de andre nordiske folk.
Og „den evige konge av Norge“
Olav den hellige stöttet ogsá den
unge kristne tro her, for á öke og
styrke den. Men merkeligst er
det likevel at hann gav islending-
ene hauldsrett i Norge mens de
oppholdt seg der, dobbel rett
jevnfört med norske bönder.
Innföringen av kristendom-
men förte med seg at nye
kulturströmmer tok retning sór-
fra over Atlanterhavet. Men
det bör fremheves og legges
sterk vekt pá at i disse stömmene
renner elver fra forskjellige
land sammen. Hit föres innfly-
telse fra Norge, Danmark og
Skáne, de britiske öer, Garda-
rike og det europeiske kontinent
like sör til Rom. Disse kultur-
ströminger rennér sammen
med den skandinaviske og is-
landske kultur som fantes her
fra för, og sá skjer et av verens-
historiens underverk.
Islendingene har i alle tider
vært et temmelig fátallig folk.
Likevöl synes forholdet mellom
folkemengden pá Island og i
Norge i det 11. og 12. Srhundre &
ha vært langt mer fordelaktig
enn det ná er. Til tross for det
er det enkelte ting som er
vansklig S forstá i den kjenns-
gjerning at islendingene ble
Nordens fremste lærde menn pá
den tid.
Det kan væra at den blanding
som islendingenes hodeskaller
og blodgrupper viser har fundet
sted i deres slekters opphav, her
har innvirket til en viss grad.
Men langt snarere er det likevel
slik at far og mor har blandet