Islandske Småskrifter - 01.02.1927, Blaðsíða 32
32
Islandsk Folkelru
alle sammen. For hvert trinn grep fanden efter
ham, men fikk ikke annet enn en kappe. Da han
hadde tatt deni alle, vilde han friste en gang til.
Men da var Sæmundur kommet sá nær doren
og dagen, at det bare var skyggen hans fanden
kunne slá kloen i. Slik slapp Sæmundur ut av
hendene pá ham; men skygge-los var han
resten av sine dager.
Fra den stunden hadde han stort bry med
fanden, som sá sig ille snytt for lonnen sin
og jevnt var lysten pá á fá tak i Sæmundur
prest. Men alltid blev det enden pá leken at
fanden lá under og blev narret som en tusse-
kall. Og enda hadde han ofte slitt hardt for
foden; for Sæmundur lot ham trelle for sig og
bære alt det verste arbeidet. Han lovte ham
selve sig i arbeidslonn, men fant alltid noget á
skylde pá eller fikk lagt sine árer sá vel ut,
at fanden blev av med lonncri.
Det var mange flere enn Sæmundur prest
som skjonte á stelle sig lurt med fanden og lot
ham bære illt og slitsomt arbeid for ingen lonn.
Men sá fantes der ogsá nogen som mátte bote
med sjelen, nár leken var ute. Det var de som
med hans hjelp gjorde andre skade, eller nyttet
hans studnad og styrke til á gjore sig rike pá
andres tap. Som dome kunde en nevne de koner
som skaffet sig en «til-bærer» (tilberi) eller «snakk»