Islandske Småskrifter - 01.02.1927, Blaðsíða 34

34
Islandsk Folketru
láret sitt. Der stakk hun sig sá blodet randt,
og der suget han sig spener og levde av blodet
hennes. Det var et kjennemerke pá alle snakk-
modre at de haltet.
Om snakk-moren av en eller annen ársak vilde
bli av med fostersonnen sin, tok hun det rád
á sende ham op i fjellet og la ham plukke op
lamme-erter over en stor landstrekning, til domes
pá tre beiteland. Da var han sá ivrig efter á
komme tilbake til fostermor sin, at han sprengte
sig. Dette kan en skjonne derav, at ferdefolk stund-
om har funnet et manne-ribben, ved siden av en
haug med lamme-avfald, mitt pá ville fjellet.
Trolldoms-forfolgelsen som raste over Nor-
derlandene i det 17. hundreáret, nádde ogsá
nordefter hit, og mangen en blev skyld-los saksokt
og brent levende for folks overtro, toskeskap
og blinde iver. Men dette var ikke de stakkarne
som folkesagnene flest forteller om, heller var
det slike — mann eller kvinne — som i evne-
rikdom skilte sig fra mengden; derfor var det
folks mening at de hadde herredom over makter,
som stod over og utenfor almanna-veiene, enda
det var langt fra at de for med kunster og galdrer.
Det er ikke lenger siden, enn sá at jeg kan
minnes en og annen, som folk sa skjonte sig pá
mere enn vel var; men nu hores ikke slikt for-
talt om nogen mann.