Islandske Småskrifter - 01.02.1927, Blaðsíða 27

(iDraugen
27
á spille en slátt eller to, slike som de hadde elsket
i levende live; eller ogsá tok de selv tonen og
stemte i med sine kjæreste viser. Slik var det
med en mann som druknet utenfor Yestlandet
ved midten av det forrige hundreáret: ofte
horte folk at han sang en vise som det hadde
vært hans vane á synge for vennene sine. Denne
mannen hadde vært en stor sanger, og de som
horte visen, kunde godt kjenne igjen rosten
hans. Det slog aldri feil at det varslet forlis,
hver gang han lot hore fra sig.
Her i landet har det sig sá, at det er vanske-
lig for ferdemenn á komme frem, báde pá
sjo og land. Ennu verre var det for i tiden,
da lite eller ingenting blev gjort for á trygge
samferdslen. Da var ulykker ingen sjeldenhet;
folk druknet i elvene eller falt gjennem isen,
«blev ute» i mark der det var lett á gá sig vill,
rapet -ned fra berg eller omkom pá annen vis.
De som mistet sine kjære ved slike ulykker, blev
da stundom sá harme at de sa frem det onsket,
at flere skulde miste livet pá disse steder: drukne
i denne elven eller «bli ute» pá denne heien,
rape ned fra dette berget eller falle gjennem isen
i en bestemt fjord. Tallet pá dem som slik
skulde omkomme, var oftest bunnet til tyve.1
Jeg vet om mange vanske-veier, hvor sagnet
1 Tyve mennesker skulde omkomme.