Islandske Småskrifter - 01.02.1927, Blaðsíða 23

«Drau(jen>
23
Den som ikke var kar for á doyve «sendingen»,
tok ofte det rád á fá en eller annen som skjonte
sig pá trolldom, til á drive ham pá dor. Da
var det ett av to: enten manet de ham i jorden
igjen, eller ogsá merket de av et tilholdssted
for ham. Oftest var det en grop, et gjel eller en
sprekk. For alt levende som kom dit, var det
doden.
Stundom blev «sendingen» bunnet til jordfast
sten og kom sig ikke lenger fra den, enn bandet
var langt til. Disse drauger kaltes mórar, om
det var mann-drauger, og fikk særnavn efter det
stedet de blev sendt til. De var pá storrelse med
en halvvoksen gut, hadde pá sig en gulbrun
troie, et hestetagls-reip eller et snore om livet
og en gulbrun hatt pá hodet, en med bremmer
sá side at de ofte lá ned pá akslene.
Kone-draugene kaltes skottur. De var smá-
voksne som «morerne», kledd i stutt kjole, med
hue pá hodet, og hue-dusken hang ned efter
ryggen; derfor kalltes de skottur («haler»).
Gjengangere (apturgöngur) kaltes de drauger
som av egen drift gik igjen efter doden og vilde
hevne sig pá folk som de ikke likte, eller pá
slike som de hadde ondt á lonne og ikke fikk has
pá i levende live. De blev ofte slemme folge-
ánder for en ætt og gjorde stor skade, drepte
fe og forte folk vill, — ikke á tale om alt det