Islandske Småskrifter - 01.04.1927, Blaðsíða 31

B0nclene
31
I ti-árene nærmest efter Bólu-Hjálmars dod
gjur bondene lite vesen av sig i litteraturen,
selv om der ennu er dyktige vers-makere mellem
dem, forst og fremst Páll Ólafsson (1827—1905).
Med «rimerne» gár det tilbalie, bonde-dikternes
fortellinger synes barnslige og blir til latter,
og deres lyriske diktning er uoriginal og uan-
selig. Da kommer i 1892 en opsiktsvekkende
bok. En 40 árs bonde fra en fjellbygd pá
Nordlandet gir ut nogen fortellinger under
psevdonymet Þorgils gjallandi (Jón Stefánsson,
1851—1915). Boken bærer tydelige merker av
innfiytelse fra samtidige utenlandske forfat-
tere, ikke bare i valget og bebandlingen av
emnene, men ogsá i sproget. Det er lett á
se at det fremmede ikke er fullt fordoiet.
Bondene i boken taler for meget om slike boker
som forfatteren selv har lest (Spielhagen, Jo-
nas Lie o. fl.), og utenlandske vendinger stikker
underlig av mot det sterke islandske sprog
som faller forfatteren naturligst.
Denne bok var frukten av langvarig ar-
beide, og begynnelsen til noget nytt og storre.
Bondene dernord hadde gjort sig ferdige med
gudsord og rimer (men ikke med fornsagaene),
hadde lært sig norsk og dansk, stiftet iese.
foreninger og samtale-lag og pá egen hánd
skaffet sig kultur nok til á hamle op med