Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1996, Blaðsíða 235

223
4. Sagateksten
Heimskringla-konsentratet i Sth 84 dekker 16 sider,38 og er naturligvis
meget kortfattet. Tross det begrensede sidetallet er alle sagaene med, fra
Ynglinga saga til Magnus Erlingssons saga, med unntak av Halfdan
svartes saga. Halfdan er likevel nevnt i forbindelse med Harald hårfag-
re, og knappheten kan skyldes at det meste av sagaen hans har manglet
i forelegget.
Oppbygningen av teksten stemmer så godt med Heimskringla at det
ikke kan være tvil om kilden. Det er ytterst lite av innholdet som ikke
kan være hentet fra Heimskringla, og fremstillingen følger stort sett
Heimskringla kapittel for kapittel. I enkelte avsnitt ligger oversettelsen
så tett opp til grunnteksten at vi kan gjenkjenne setninger og ordvalg.
Enkelte steder har oversetteren imidlertid gjort mindre tilføyelser
grunnet på andre kilder eller hentet fra eget bryst. Spesielt skal nevnes
første og siste avsnitt. Fra Heimskringlas Ynglinga saga har oversettel-
sen bare med et par linjer, noen ord om de gamle fyrstetitlene drott og
drotning, og at Dyggve var den første som tok kongsnavn i Norge. I til-
legg har han tatt med sagnet om kong Nor, som er kjent fra Flateyjar-
bok (Hversu Noregr byggdisk), Orkneyinga saga,39 Odd munks Olavs-
saga og Historia Norvegiæ. Nor skal etter sagnet ha gitt Norge navn, og
i følge disse fremstillingene var han sønn av borri. Sth 84 har en litt an-
nen versjon av sagnet. Her har landet navn etter Odins sønn Norig, og
denne varianten er ikke kjent fra andre kilder. En tenkelig forklaring er
at oversetteren ikke har hatt sagnet om Nor skriftlig for seg, men han
har kjent det og gjengitt det noe korrumpert etter minnet. Absalon røper
også kjennskap til dette sagnet i Om Norgis Rige, men her nevnes kon-
gen med sitt rette navn, Noerf0
Også på slutten, i avsnittet om Magnus Erlingsson, går oversetteren
litt ut over Heimskringlas rammer. Heimskringla slutter som kjent med
slaget på Re i 1177, mens oversetteren følger Magnus helt til graven.
Det dreier seg ikke om mange linjene, og årsaken til at oversetteren har
38 Bl. 28v-36v etter eldre foliering, bl. 25v-33v etter den yngre som svarer til registeret.
39 Et håndskrift av Orkneyinga saga fantes i Bergen på denne tida. Sagaen ble også,
sannsynligvis i Bergen, oversatt til dansk. Oversettelsen er ikke utgitt, men er omtalt i de
islandske utgavene av teksten. Se Sigurdur Nordal (utg.). Orkneyinga saga. København
1913, s. XXXIV ff.
40 Storms utgave, s. 4,1. 6.