Islandske Småskrifter - 01.02.1927, Blaðsíða 12

12
Islandsk Folketru
være til hjelp i slike heve, for l0nnen var vanligvis
den at alvene la sin velsignelse pá jordmoren
og lovet at hun skulde fá takk for strevet sitt frem-
over, og dette viste sig jevnlig á være sannsagt.
Kirker og prester har alvene, akkurat som
menneskene. Mange har hort dem ringe til messe
og stor-synge salmene sine i hamrer og berg.
Jeg vet om et kirkested pá Vestlandet hvor
der er en hoi hammer nedentil ved tunmarken,
og synske folk sier at dette er alvekirken; og
dorene til de to kirkene vender rett imot hver-
andre, for alvene er ikke hunnet til á ha kirke-
doren i vest, —- kanskje er der ett eller annet i
opstandelsestroen som er anderledes hos dem enn
hos oss. For de synske var det hoitid tilgagns á
se de to prestene stá med hendene loftet og
velsigne kirkefolket sitt, den ene med ásynet vendt
mot den andre.
Alt i alt vilde alvene gjerne ha det som men-
neskene; men det kan hende at «kulturen» er kom-
met i veien for dem og har skremt dem bort fra
os. For nu er det sjelden á hore dem
nevnt, undtagen som «folkesagn.»
Sjo- og vatnvetter.
Slike har vært sett her i landet. Folk er ikke
fullt sá fortrolige med dem som med huldu-