Islandske Småskrifter - 01.02.1927, Blaðsíða 24

24
Islandsk Folkelru.
onde han mátte lide, báde pá sjel og pá
legeme, den mann som de særskilt la sig efter.
Gjenganger-tru er det eldste vi vet om av
dodning-tru her i landet. Ofte er den nevnt i
fornsagaene váre, i Eyrbyggja, Grettis saga,
Svarfdæla, Laxdæla og andre.
I váre dager er de farlige gjengangerne pá vei
til á bli «ute av sagaen». Men som vel er, har vi
nok av fortellinger om «ánder» som pá forskjel-
lig vis gjor vesen av sig. Ikke á tale om de
«spiritistiske fenomener»; de sies á hore til under
vitenskapen, og i hvert fall vil jeg styre hesten
min derifra.
Ánder kommer især efter folk som dor i sin
fulle kraft, drukner eller «blir ute» (i uvær) eller
kommer avdage ved annen ulykke. De gir sig
oftest tilkjenne i dodsstunden eller like efter,
men dovner snart av, og blir borte nár det lir
litt. De pleier ikke á gjore andre ondt.
De som drukner i sjoen strever med á fá
bátene sine op i fjæren eller med á sette agn
pá kroken, eller de vrir klærne sine, for sjoen
driver av dem hele tiden. De seiler og de ror;
ofte kan en hore áretakene, og siden det blev skikk
á bruke motorbáter, hores skrattet av motoren
ombord i draugebáten. Da er det ikke hygge-
lig i morkningen for den som er alene pá fiske-
plassen og vét at ulykker ofte er hendt der.