Islandske Småskrifter - 01.04.1927, Blaðsíða 8

8
Islands litteratur
skrivning og kistorieskrivning begynner pány.
I det 17. árhundre har fornskriftene stor inn-
flytelse pá diktere og historieskrivere, ogsá her
kan der med god grunn tales om «gjenreisning».
Arhundrets storste diktere er Hallgrímur
Pétursson (d. 1674), forfatteren av de navn-
gjetne Passíusálmar («Pasjonssalmer») som er
kommet i 45 utgaver, og Stefán Olafsson
(d. 1688). Begge disse menn fulgte i sin dikt
ning veien som det forrige slektiedd hadde gátt,
men lærte samtidig meget nytt av den gamle
drottkvedede poesi og av Eddakvadene (Stefán
Olafsson var den forste som oversatte Yöluspá
til latin); og begges kveder er eunu i hvermanns
munn pá Island. I begynnelsen av det 18.árkundre
virker menn som biskop Jón Vídalín (d. 1720),
forfatteren av «Vidalinspostillen», det melc-
tigste islandske prosa-arbeide fra seuere ár-
hundrer, og biskop Jóns frende lagmannen
Páll Vídalín (d. 1727), fremragende forsker og
ypperlig skald. I denne tid legges den faste
grunn for Islands fortids forskning: det skjer
gjennem Arni Magnússon (d. 1730), som testa-
mejiterer sin store samling av hándskrifter til
Kjobenhavns universitet.
*
Siste halvpart av det 18. árhundre blir av
ílere grunner et av de merkeligste tidsrum i