Islandske Småskrifter - 01.04.1927, Blaðsíða 24

24
Islands litteratur
fantes fremragende menn, som Gísli Konráðs-
son (1787—1877); men det nytter ikke á regne
dem op, denne korte oversikt fár holde sig til
diktningen. Eimerne, bondens kjæreste poesi,
var formet efter hans skjonn og behov; og
pá dette omráde kom han jevnhoit med de
skole-lærte. Selv om mangt og meget i rimerne
er kunstlet og smaklost, skal det ikke glemmes
at de holdt hele det gamle skaldesprog, med
dets kenningar og heiti, levende pá folkets
leber, og tydningen av dette sprog var ingen
liten tanke-ovelse.
Det er sikkert nok at den islandske lit-
teratur fikk ny skjonnhet og fruktbarhet gjen-
nem veksten i folks kjennskap til oldtidslitte-
raturen og gjennem impulsene fra utenlandske
kulturstromninger. Men minst av alt má man
glemme at hele denne renessanse hadde været
utenkelig uten det grunnlag almues-lrulturen
gav. Som det allerede er antydet, hadde den
sproglige gjenreisning forst og fremst et ærend
til de skolelærte. Almuen trengte den meget
mindre. Det var fra dens leber Fjölnir-
mennene hentet sitt sprog. For dem blev
fornmálet i forste rekke en provesten pá folke-
málet; og dette bestod proven helt og fullt.
Men selv hadde ikke reform-mennene den
rette innsikt i tingene. Det som var friskt