Islandske Småskrifter - 01.04.1927, Side 25

Sigurður Breiðfjgrð
25
og uskadd i menigmanns smak og sprog, tok
de som en selvfolge, mens utvekstene vakte
deres karme. Det er en tragedie som stadig
gjentar sig, at en ny tid ofte er urettferdigst
mot d e t i den eidre tid som den skylder mest,
— nettop fordi den her er sterkest aktpá-
givende. Nu kom f. eks. rimerne mellem to
ilder. Oplysningstiden hadde klaget over dikt-
emnene, hadde syntes de var ufornuftige,
unyttige og endog umoralske. Den nye litte-
rære retning tok anstet av deres ordforing og
form. Og tidens dom over rimerne traff den
mann som den minst av alt burde ha ramrnet.
Nettop i forste halvdel av det 19. árhundre
lever den storste av alle rime-skalder, S i g u r-
ður Breiðfjörð (1798—1846). Han var
kunstner av sinn og vesen, men hadde ikke
annen utdannelse enn den han selv skaffet sig.
Han lærte sig bokker-hándverket, men var
ogsá bonde en tid, — var ellers drikkfeldig,
ustadig og alltid fattig, men diktet sent og
tidlig. Og om der enn er forskjell pá hans
rimer, er der god kunst i dem alle. De beste
blir Númarimur (Om Numa Pompilius), som
han diktet pá Gronland. Dit var han reist
som bokker i den danske monopolhandels
tjeneste og har slcrevet en liten bok om fer-
den, I innledningsversene til de forskjellige