Islandske Småskrifter - 01.04.1927, Side 30

30
Islands litteratur
farste livor skildringen av Island er helt rea-
listislc — versene har intet á gjore med nogen
utenlandsk dikterskole, bare med erfaringens
skole. Og litt for sin bortgang lager han
denne uforglemmelige vise om doden:
Húmar að mitt hinsta lcvöld,
horfi ég fram á veginn,
gröfin við mér gapir köld,
gref ég á minn vonarskjöld
rúnir þœr, sem ráðast hinum megin. 1
Litt efter midten av árhundret fikk is-
landsk bondekultur et æresminne i þjóösögur
Jóns Árnasonar (1862—64). Denne merkelige
eventyrsamling, som det her ikke er mulig á
gjore nærmere rede for, har en annen tilbli-
velseshistorie enn de fleste lignende (Brodrene
Grimm, Asbjornsen og Moe:) Jón Árnason
samlet skrevne eventyr, en stor del ay sam-
lingen er trykt slik bonder og almuesfolk
hadde fort beretningene i pennen. Og enda
Jón Árnason selv forteller godt, blir det meget
langt fra at han er den beste av fortellerne.
Somme av disse folke-eventyr kan i fremstil-
lingens kunst mále sig med de þættir —
«smáfortellinger)> — som er perlene i konge-
sagaen.
1 Det morkner mot min siste kveld, jeg ser frem
pá veien; graven gaper mot mig kold, jeg rister inn pá
mitt hápets skjold runer som tydes pá andre siden.