Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1991, Qupperneq 25

15
Ellen Marie Magerøy, Oslo,
udgiver af Supplementum bind V-VI, Planteornamentikken i islandsk
treskurd. En sulhistorisk studie, I. Tekst, II. Plansjer, 1967:
Det var som outsider, nærmere bestemt som min manns kone, og
ikke som fagfelle, at jeg, i 1949, ble kjent med professor Jon Helgason.
Mens han »snakket fag« med min mann (Hallvard Magerøy) og også på
sin spesielle måte karakteriserte enkelte av sine øvrige fagfeller i inn- og
udånd, hadde jeg god anledning til å iaktta hans merkelig tunge an-
siktstrekk og hans barske form for humor. For meg ble han på en måte
et symbol på Island og det islandske folk.
Han ble også en overraskelsenes mann. Sommeren 1963 reiste jeg
alene til Island for å foreta de avsluttende undersøkeiser vedrørende
den gamle islandske treskjæring, som jeg hadde studert i mange år.
Skjebnen ville at jeg fra København fikk følge med Jon Helgason på en
strålende, solfylt reise med »Gullfoss«. Han viste seg å være et meget
underholdende reisefølge, og en beleven bordkavalér. Vi ble begge
invitert til å innta måltidene ved kapteinens bord. Der satt også en
middelaldrende amerikansk forretningsmann og hans kone, et solid
utseende, noe korpulent ektepar. På meg gjorde ingen av dem noe
ufordelaktig inntrykk. Men Jon Helgason omtalte mannen som »den
forferdelige Mr. P.«, mens han var meget oppmerksom mot fruen. Jeg
kan huske at han så henne inn i øynene også: »Mrs. P., may I askyou a
very private question: How do you spend your time when your
husband is at his work and you are left alone?« Fruen fortalte livlig om
alle de hobbies hun dyrket, og la til: »I have a wonderful time.«
Våre veier skiltes da Jon gikk i land i Leith, mens jeg fortsatte til
Reykjavik. Seks uker senere reiste jeg tilbake med samme båt. Hvis jeg
hadde trodd at det også var litt for min egen skyld at jeg var blitt invitert
til kapteinens bord, måtte jeg tro omigjen. Jeg hadde ventet at
kapteinen iallfall ville ha kjent meg igjen og ha hilst på meg. Men nå
som jeg ikke hadde følge med den store Jon Helgason, var jeg
simpelthen luft for ham.
Den store overraskelsen fikk jeg samme høst, da jon Helgason fore-
slo at min avhandling om »Planteornamentikken i islandsk treskurd«
skulle utkomme i serien »Bibliotheca Arnamagnæana. Supplemen-
tum«. Ville han virkelig slå et slag for en kunsthistorisk avhandling?
Det skal innrømmes at jeg til å begynne med var noe betenkt, da jeg