Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1991, Síða 179
167
signaturene UB Bergen Ms 1836. 1 og 2. Da det norske bladet kom til
Bergen, viste det seg ved nærmere undersøkelse av amanuensis Ole-
Jørgen Johannesson at det opprinnelig var funnet i Riksarkivet, og at
det der fantes fragmenter av samme håndskrift.
Begge bladene var blitt solgt i Sverige fra boet etter Florence
Stephens, en etterkommer av folkeminne- og runeforskeren George
Stephens (1813-1895). At de tidligere har tilhørt ham, viser et notat
skrevet med hans hånd som fulgte det norske bladet, og begge bladene
var ledsaget av gamle, ensartede fotografier. Her skal vi bare beskjefti-
ge oss med det islandske bladet, UBB Ms 1836.2.
Stephens var født i England. I 1834 reiste han til Stockholm der en
eldre bror av ham bodde. I 1851 ble han konstituert som lektor ved
Københavns universitet, i 1854 fast ansatt, og fra 1855 var han profes-
sor i engelsk språk og litteratur.
I Sverige utfoldet Stephens en stor og betydningsfull virksomhet
som samler og utgiver av folkeminner. Han interesserte seg levende
for alt som hadde med Nordens fortid å gjøre og utgav blant annet
flere skrifter for Svenska fornskriftsållskapet, som han var en av
initiativtakerne til. I Danmark arbeidet han først og fremst som språk-
og runeforsker. Han utgav det praktfulle folioverket The Old Northern
Runic Monuments of Scandinavia and England. 1-4, 1866-1901.
Stephens var boksamler i stor stil, »Bibliofil af Guds Naade eller i
hvert Fald af egne naturlige Anlæg,« skriver Verner Seemann i en
artikkel om hans boksamling (Bogvennen 1927, s. 136-142). Og han
samlet på atskillig annet enn bøker: kobberstikk, tresnitt, frimerker,
oldsaker m.m. I brev til P.A. Munch 16. juli 1852 nevner han sin store
faksimilesamling og spør om Munch vil sende ham et komplett sett av
faksimilene til Norges gamle Love.
I hans boksamling fantes en mengde sjeldenheter, blant dem nesten
50 inkunabler. Han eide til og med »flere bemærkelsesværdige Haand-
skrifter« av danske lover, sier Seemann.
Hvordan det norske bladet er kommet fra Riksarkivet til Stephens,
er gåtefullt. (Se Norvegica. Minneskrift 1983, s. 136 ff). At han har fått
tak i et blad av et islandsk 1500-tallshåndskrift, er ikke fullt så merkelig.
I hans tid hendte det ikke sjelden at slike håndskrifter og håndskrift-
fragmenter fra middelalderen var på private hender, og at de skiftet
eier ved salg eller som gave.