Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1991, Qupperneq 180

168
Ved slutten av sin beskrivelse av de fragmentene han kjente av
håndskrifter av oversettelsen, skriver Westergaard-Nielsen (W-N):
»Den mulighed, at der skulde vise sig at eksistere flere fragmenter af
Eccli. (eller Prov.), tør ikke helt udelukkes.« Her kan altså et dengang
ukjent fragment av Gissur Einarssons oversettelse av Ecclesiasticus
presenteres:
Bladet UBB Ms 1836.2 (i det følgende kalt 1836) er ca. 18x13 cm.,
énspaltet med 27 linjer på hver side. Det har en rift i øverste høyre
hjørne slik at noen bokstaver i de to første linjene er revet bort. Ellers er
skriften stort sett godt bevart og lett leselig. Det er en vakker, klar og fast
skrift. Øverst på hver side står ihs (to ganger på verso-siden), visstnok
med skriverens hånd.
Teksten er fra kap. VI og VII, svarende til W-Ns utgave s. 27.6 weige
til og med 31.10 lat fru ecki.
Gissur Einarsson etterlot seg to nå tapte nedskrifter av oversettelsen
av visdomsbøkene. De fire bevarte avskriftene kalles hos W-N: A, B,
C og D. Salomos ordspråk er ikke med i D. De kjente fragmentene
kalles a, b, c, d, g, k, f>. Alle har tekst fra Ecclesiasticus. W-Ns utgave
bygger på A (Sth. perg. 4to, nr. 10) med varianter fra de andre
håndskriftene og for Ecclesiasticus’ vedkommende også fra fragmen-
tene. Dessuten gir han varianter fra de trykte utgavene av visdomsbø-
kene, Holar 1580 (kalt M), og fra opptrykket av dem i GuSbrandsbiblia
1584 (N).
W-N konstruerer et stemma som i meget grove trekk illustrerer de
eksisterende håndskrifters innbyrdes sammenhæng, sier han. I stem-
maet »er fragmenterne (bortset fra a) indsat i forbindelse med stiplede
linjer. Ved punkteret linje angives de tværgående retninger« (Bibi. Arn.
XVI, s. 291).
1836s plassering i forhold til de fullstendige håndskriftene kan søkes
klarlagt ved hjelp av W-Ns utgave av A med varianter fra B, C og D.
1836s tekst faller ikke sammen med teksten på noe av de andre frag-
mentene, men plasseringen blant dem kan belyses ved hjelp av de
enkelte fragmentenes variantmessige forhold til håndskriftene slik
W-N skisserer dem.
Det fragmentet som 1836 viser nærmest slektskap med, er de to
bladene som kalles k (J.S. fase. II, nr. 18).
Ifølge W-N ligger k nær BCD, stemmer i visse tilfeller overens med
BD og med B alene, men ikke med C. I andre tilfeller følger det CD,