Orð og tunga - 01.06.2011, Blaðsíða 22

12
Orð og tunga
I dette bidraget har jeg ikke tenkt á drefte hvor sannsynlig det er
at disse parallellene skyldes pávirkning eller indre tendenser i sprák-
utviklinga, men ettersom jeg har fátt inspirasjon fra en artikkel av
Kristján Arnason (1990) som lanserer en hypotese om en "conspiracy
for a stop in the rhyme" i islandsk, kan det nok sies at jeg dermed
implisitt regner med et felles utgangspunkt som hovedgrunnlag for
endringene (mer om begrepet conspiracy i pkt. 3). Denne "konspira-
sjonen" ser for ovrig ut til á kunne være svært gammel - faktisk kan
den ha starta i fellesgermansk tid (jf. pkt. 5.1).
Under arbeidet med disse parallellutviklingene slo det meg at de
kanskje kunne ses i et storre perspektiv, nemlig som en allmenn ten-
dens til á styrke postvokaliske konsonanter (jf. pkt. 6), og denne ten-
densen synes á være spesielt utprega i oynordisk - dvs. færoysk og
islandsk. Det slo meg ogsá at spesielt dansk representerer et annet
ytterpunkt innafor nordisk ved at mange postvokaliske konsonanter
her som kjent blir svekka i veldig stor grad (jf. pkt. 7). Ordet antidansk
i overskrifta skal derfor ikke tolkes som at islendinger og striler (folk
fra omrádet rundt Bergen; jf. pkt. 5.4) har noen spesiell aversjon mot
dansk sprák, bare at dansk har utvikla seg mest ulikt islandsk og sor-
vestnorsk nár det gjelder postvokalisk konsonantisme.
Pkt. 5-7 utgjor dermed hoveddelen av artikkelen, mens pkt. 2-4
presenterer de allmenne hypotesene som jeg argumenterer for i ho-
veddelen. I pkt. 8-9 prover jeg á samle trádene til en konklusjon.
2 Kvantitativ og kvalitativ utvikling av konso-
nanter i postvokalisk stilling i nordiske sprák
All erfaring tilsier at sprák- og dialektkontakt normalt fremmer
sprákendring. Likevel fins det ogsá eksempler pá det motsatte, nem-
lig at sprákkontakt virker konserverende. Et svært tydelig eksempel
pá dette ser vi i finlandssvensk, der nettopp de dialektene som lig-
ger nærmest det finskspráklige omrádet har bevart det fellesnordiske
kvantitetssystemet mest uendra (jf. Kim 2008:32-34). Her kan forkla-
ringa neppe være noe annet enn at kvantiteten i urnordisk har vært
som i finsk den dag i dag. Pá den andre sida har de samme dialektene
mista tonemopposisjonen, som de fleste antar har vært fellesnordisk,
og grunnen er det igjen rimelig á se som et kontaktfenomen, ettersom
finsk ikke har tonem.