Orð og tunga - 01.06.2011, Blaðsíða 24

14
Orð og tunga
formally unrelated changes which combine to produce a result not
required by any of them". Slike "historiske sammensvergelser" har
vært brukt til á forklare báde kvantitativ utvikling av vokaler i en-
gelsk og nordisk (jf. Kristján Árnason 1990:21) og utvikling mot bare
ápne stavelser i slavisk (jf. Trask 2000:71). I den artikkelen som har
vært ei hovedinspirasjonskjelde for dette innlegget, trekker Kristján
Árnason ogsá inn Edward Sapirs begrep drift, som han forklarer som
"the unconscious selection on the part of speakers of those indivi-
dual variations that are cumulative in some special direction" (Sapir
1921:155; her sitert etter Kristján Árnason 1990:22). I tysk historisk
lingvistikk forekommer det nært beslekta begrepet Entfaltungstheo-
rie, som Trask (2000:106) forklarer som "[T]he view that many lan-
guage changes can be attributed to 'inherited tendencies', by which
the speakers of a language, over many generations, 'tend' to alter it in
particular directions."
Slike tanker som disse har unektelig noe visst metafysisk over seg;
det virker jo ikke umiddelbart innlysende at bestemte typer av sprák-
endringer skulle kunne "balle pá seg" generasjon etter generasjon
over lange tidsrom. Likevel har sprákforskere ikke vært fremmede
for denne tankegangen; f. eks. har mange vist til den fellesgerman-
ske innovasjonen med á legge trykket fast pá rotstavelsen som en
forutsetning for báde omlyd og synkope, som begge viser seg forst
langt seinere i de skriftlige overleveringene av de ulike germanske
dialektene (jf. Spurkland 2006:338). For min egen del vil jeg tilfoye at
dersom en tenker dristig, kan en se en sammenheng ogsá mellom den
samme fellesgermanske innovasjonen og kvantitetsomlegginga og
seinere reduksjoner og bortfall av uaksentuerte stavelser. Den grunn-
leggende "drifta" som ligger i bunnen for alle disse endringene, kan
man forestille seg som en fellesgermansk tendens til á framheve rot-
stavelsen i ordet pá bekostning av de andre stavelsene i ordet, noe
som da seinere har fort til svært vidtgáende reduksjoner i sprák som
engelsk og dansk, mindre i nordskandinavisk (norsk og svensk) og
aller minst i islandsk. Vi ser her altsá at en eventuell drift ikke slár
like sterkt ut over alt, trass i at disse spráka genetisk sett har et felles
utgangspunkt over to tusen ár tilbake i tida.3 Nár tendensen ikke slár
likt ut over alt, er det naturlig á tenke pá ulike sosiale vilkár i forskjel-
3 At trykk pá den forste stavelsen i alle fall ikke nadvendigvis forer til reduksjon
av andre stavelser, er finsk et godt eksempel pá, ettersom urgermanske lánord
fremdeles har alle trykklette stavelser intakte, trass i at finsk sá vidt jeg kjenner til
alltid har hatt forstestavingstrykk.