Grønlandsposten - 24.12.1943, Blaðsíða 9

Nr. 25
GRØNLANDSPOSTEN
207
Norske kvinner
i okkupasjons tiden.
»Han er for stærk,
det staar kvinner bak ham«.
Tunge steg i trappen, — en skarp ringing,
klokken er bare 5 om morgenen; Men det er om
natten, at ulykken oftest banker paa de fredlige
norske hjem.
Den lille familien vet med en gang, hvad det
gj eller. — Hos masser av landgmenn har den sam-
me tragedien blitt utspillt, og mange andre venter
samme skjebne.
Hjertet stanser nesten hos fruen, naar hun
reiser sig fra sengen for aa gaa til døren, paa
den maaten vinner mannen et par minutter av den
kostbare friheten. Bare ikke vise noe, ikke gjøre
det tyngre for mannen, tunge prøvelser ligger
fremdeles foran ham.
To politisoldater kommer inn, stillt sitter hun
og følger dem med tørre øyne, hvorledes de føl-
ger hennes manns minste skritt, badeværelset er
litet: Men ogsaa der skulde de være med, — en
trejde politibetjent passer paa henne, hvilket ikke
hadde vært nødvendig, da hun ikke kan gjøre
annet enn vente paa utfallet.
Haandkufferten med mannens nødvendigste
har staatt pakket i længere tid. Døren stenges efter
dem, og hun er alene tilbake med sin unge sønn;
men hvordan skal hun vel faa beroliget ham.
Gutten er helt ute av sig, det eneste, han tenker
paa, er aa gaa ut paa gaten aa drepe alle, som
har trengt sig inn paa dem. Moren maatte holde
ham, og ikke før han er helt utmattet kan hun faa
ham til at forstaa, at han bare gjør det vanske-
ligere for sin far, hvis han lager noget braak, til-
slutt kommer han til ro, og hun maa forsøke aa
ta sig sammen.
Da hun er blitt alene, tenker hun tilbake paa
sitt ekteskab. Først paa den lykkelige tiden da
Norge var fritt, og hun var gift med en av de
beste og mest begavede arbejderne i sitt fag. Tak-
ket være sin dugelighet steg han til en ledende
stilling i sin fagforening. Efter okkupasjonen had-
de han og kameratene i de andre fagforeninger mot-
satt sig alle løfter aa forordninger og tilslutt blankt
avslaat aa gaa med paa nyordningen for aa ar-
beide for tyskerne og Quislingerne. Hadde det ba-
re vært sig selv, de hadde hatt aa tenke paa, saa
vilde det ikke ha vært vanskelig aa ha skaffet sig
guil og gode stillinger. Men samvittigheten sa nei,
og de fulgte sin samvittighet. Kameratene stolte
paa dem, og de vilde ikke svigte deres fortrolighet.
At dette før eller senere ville bety store per-
sonlige offrer, var de fullstendig klare over, — li-
kevel angret hun ikke, selv i denne bittre stund,
at hun aldri hadde bett mannen om aa tenke paa
sig og gutten. Hun skulde ikke gjøre ham svak,
og forraade det gode og rettferdige paa jorden.
Meldingene kom senere paa dagen, et par døds-
dommer var avsagt. De nærmeste dagene rykker
hun til hver ringing, skulde hun, naar hun aap-
net døren, møte en brutal politisoldat, som slengte
til henne en pakke med mannens klær og det lille
ordet »geschossen« ? Saant hadde hendt. Om
kvelden vaaget hun næsten ikke aa skru paa radi-
oen, (Man hadde fremdeles radio paa den tiden.
Fagforeningsmedlemmene blev for størsteparten
arrestert under unntagelstilstanden i september
1941), men hun kunne heller ikke la vere. Dagene
gikk; Men ennu hadde det kjære navn ikke blitt
nevnt.
Hvordan skulde hun greie de økonomiske van-
skeligheter? Mange kjente til, hvordan det stod
til, saa det kom hjelp, og hun fikk snart arbeide.
All hennes fritid gikk med til aa reise til Grini
(Konsentrasjonsleir i nærheten av Oslo). En gang
imellem fikk hun anledning til aa veksle et par
ord med mannen i nærvær av en tolk, eller gitt
ham en pakke, hvis innhold som oftest kom frem:
Men som regel maatte hun reise den lange veien
bare for at faa se omraadet utenfra. Hvis hun
var heldig, kunne hun faa et glimt av mannen
som arbeidet sammen med de andre fangene.
Under trykket av slike hendelser lever de