Det Nye Nord - 28.05.1919, Side 11

28. Maj 1919
DET NYE NORD
Side 231
DEN SISTE FACE I MÅLSTRIDEN.
Den titel De, hr. redaktør, har opgitt for min ar-
tikkel, er helt treffende når man bare ikke tar
uttrykket »siste« i absolutt mening. For det dreier
sig her om en face i en utvikling, som forlengst er
begynt og ikke på langt nær endt, — et ledd i en
planmessig ført sprogpolitikk hvis mål er en utjev-
ning av motsetninger som uten administrative inngrep,
alene gjennem den såkalte »naturlige sprogutvikling«,
efter de mest sangvinske beregninger vilde holde de
to skriftformer skilt ennu et par hundredår, men efter
en annen, kanske likeså begrunnet mening vilde festne
sig alltid mere.
Ved utjevning forståes her, som almindelig, at begge
parter lemper sig. At resultatet ikke behøver å bli
et unaturlig kompromiss, ligger deri at de to skrift-
sprog hvert for sig betegner en ytterlighet i forhold
til talen, de bestående forskjelligheter er for en stor
del av temmelig kunstig art og lar sig fjerne ved en
operation, som i like grad er til gagn for begge mål.
På den ene side må landsmålets alderdommelige rett-
skrivning og form system og dets vestlandske særpreg
bringes i overensstemmelse med den landsgyldige tale;
og på den annen side må normen for riksmålet ikke
lenger ensidig tages i den tale som er helt avhengig
av skriften, men tillike i den ledige dagligtale og i
omgangssproget hos bybefolkningens bredere lag. På
østnorsk grunn, som de fleste bvdialekter står på,
møtes de to mål.
For å gjøre reformen mindre hårdhendt, har man
for begge mål opstillet en rekke tillatte sideformer,
som kan formidle mellem det gamle og det nye.
Disse valgfrie former (mest vedkommende lyd- og
formverket), som gjennemgående er vel forberedt i
litteraturen, betegner overalt det nye fellesskap; de
tjener til å åpne døren for en sammensmeltning og
sikre den naturlige sprogutvikling, som går fra folke-
målene op i rikstalen, dens rett. Den gjennemført
radikale riksmålsform vil, til å begynne med, særlig
være på sin plass i folkeskolen på landet, men tør
antas i løpet av kort tid også å ville finne inngang
i byene. For øieblikkets behov er der under utarbei-
delse et dobbelt leseverk, det ene beregnet for de
skoler, som straks innfører den radikalere, det andre
for dem, som velger den obligatoriske form (hvis
endringer vesentlig er av rent ortografisk art).
Muligheten for på denne vis å opnå en sammen-
smeltning, uten å havne i kaos, er gitt ved vor felles
barneskole. Alene gjennem den kan en ny og norskere
sprogfølelse opelskes likelig gjennem alle samfundslag.
Likesom overgangen fra dialekt til rikssprog, som for
alle barn i mange stykker er et fremmed mål, alt av
pedagogiske grunner må gjøres så lett som mulig, er
det for reformens gjennemførelse en nødvendig for-
utsetning, at taleformene i størst mulig utstrekning
legges til grunn for barnets første undervisning. På
dette trin vil lesestoffet være av et innhold, som gjør
anvendelsen av de mere folkelige former naturlig.
Likesom skriftsproget ikke er et naturprodukt, men
tilegnes i skolen gjennem megen oplæring, således
vil også det på skriften beroende normaltalesprog
efterhånden få sitt preg fornyet gjennem skolen.
Det heldige utfall av dette, i helt egne sprogforhold
begrunnede eksperiment, altså gjennemførelsens hur-
tighet og fullstendighet, vil i første rekke avhenge av
at de drivende krefter er sterkere enn de hemmende.
Bak de første står en mektig nasjonal strømning, bak
de siste vanetregheten. Denne kan overvinnes, mens
den nasjonale følelse, hvis symbol er sproget, vil
vedbli å kreve sin tilfredsstillelse. Allerede den mot-
tagelse, reformforslaget har fått i østlandets bygder
og hos størsteparten av lærerstanden (som gjennem-
gående anser reformen for å betegne en lettelse),
borger for en lojal og energisk gjennemførelse i skolen.
Alle tegn tyder på, at den radikale riksmålsform vil
samle de fleste landsbygder utenfor de rene målstrøk.
Eftersom betraktningen av de norske former som vul-
gære svinner — og det vil den gjøre i samme grad
som de biir de almindelig brukt, — vil også den
passive motstand tape i kraft.
Den løsning av målstriden som begynte med rett-
skrivningsforandringen av 1907 og fikk sitt avgjørende
preg ved reformen av 1917, kan sies å være forberedt
på forskjellig vis. Således ved Kirkedepartementets
rundskrivelse av 1887 om, at det mundtlige sprog i
skolen skulde bygges på norsk ukunstlet dagligtale;
og enn mere ved loven om landsmålets stilling i
skolen, hvorefter bl. a. alle kandidater ved examen
artium har å skrive en stil på hvert av de to mål.
Hvert skritt fremad er dog blilt møtt av en overmåte
sterk og ilter opposition. En spesiell teoretisk inter-
esse frembyr de lingvistiske betraktninger, som har
været ført i marken til bekjempelse av utjevnings-
linjen.
Den bekjente dialektforsker og målmann Hans Ross
hevdet den anskuelse, at sprogblanding ligner race-
blanding deri at den enten fører til degeneration eller
til utskilling av de nyoptagne elementer. Sproget —
sa Ross — er en organisme, som vel kan opta frem-
med ordstoff, men ytterst vanskelig formative ele-
menter i bøining og ordføining. Derfor vil i vort land
de to mål gå side om side, inntil landsmålet har op-
tatt de nødvendige kulturord fra riksmålet og utskilt,
hvad der ikke passer til dels struktur. Mot hele denne
sprogbetraktning turde det være tilstrekkelig å hen-
vise til engelsken og til vort eget riksmål, som begge
i enhver henseende er fullgode eksempler på blan-
dingssprog.