Det Nye Nord - 28.05.1919, Síða 12

Side 232
DET NYE NORD
28. Maj 1919
En om mulig ennu større rolle spillet læren om
sproget som en av den menneskelige vilje uavhengig
organisme i professor Johan Storms iherdige agitation.
Her er teorien utvidet til også å gjelde rettskrivningen,
som også skal ha en »naturlig utvikling«, som av-
speiler sig i litteraturen. Administrative inngrep gjen-
nem skolen biir derfor, hvor de ikke støttes av en
nogenlunde enstemmig litterær bruk, et overgrep, en
forsyndelse mot »sprogets indre liv«. Hvad denne lære
i sine konsekvenser kan føre til, derpå gir engelskens
vanvittige rettskrivning et avskrekkende eksempel.
Merkeligere er det at der fremdeles ikke mangler på
eftersnakkere, enda vor seneste litteratur i begge mål
gir overflødig bevis for hvor umulig det er av litte-
raturen å utdra faste normer for skrivebruken.
Langt viktigere enn denne nu temmelig antikverte
sprogfilosofi er en innvending, som skjønlitterære for-
fattere av alle arter og størrelser har variert i de for-
skjelligste tonearter (dog mest den smædende). De
norske former vil, sier man, virke opløsende på riks-
inålet ved å frembringe en disharmonisk og uskjøn
stilblanding. Man minnes om Garborgs gamle ord om
riksmålets norskheter som »fluer i melk«. Ubestridelig
ligger her en fare, — om enn ikke just for de nevnte
forfattere, som alltid har forholdt sig helt suverænt
likeoverfor alle sproglige vedtak. Men av skoleboks-
forfattere og lærere vil der kreves adskillig takt og
skjøn. For at der skal foregå en sammensmeltning
av de to skriftformer, må der nødvendigvis finne sted
en viss grad av opløsning. Der vil bli en brytningstid,
lik isløsningen om våren. Den største vanskelighet
ligger i sprogfølelsens store forskjellighet hos den eldre
og den yngre slekt, hos østlendinger og vestlendinger
(navnlig bergensere). De gamle stilarter må selvsagt
i det vesentlige oprettholdes, dog således at kancelli-
stilen helt forsvinner, og en ny stilart av djerv folke-
lighet føies til de gamle. I den siste, hvis innhold
fremfor alt hiir eventyr og folkelivsskildringer, hører
de radikale former hjemme, mens f. eks. resonnerende
avhandlinger helt må holdes innen de obligatoriske
formers ramme. Med sistnevnte distinktion er man
dog ikke kommet langt. Skjønt selve sprogresolutionen
bare omfatter ortografiske, lydlige og formelle en-
dringer, er det — som fremhevet i Rettskrivnings-
komiteens ilinstilling — nødvendig for enheten i sprog-
tonen, at alle bestanddele bringes i overensstemmelse
med lyd- og formverkets norskhetsgrad: ordvalg og
setningsbygning er minst likeså vesentlige ingredienser.
Ved å anerkjenne sprogfølelsens forskjellighet like-
overfor de forskjellige emner, vil man vistnok få en
større avveksling i uttrykksformer og stilnyanser, men
ingen faretruende opløsning av den i riksmålet op-
arbeidede kultur. Riksmålet vil hverken tape i smi-
dighet eller i kraft, men bli en rummelig drakt for
tanken og derved gi bedre plass for norskhetens raske
vekst.
Del kan synes dristig alt nu å ville stille horoskopet
for den fremtidige sprogutvikling i Norge. Utvilsomt
vil det perspektiv, som åpner sig for de forskjellige
syn, opvise meget store ulikheter. For mig stiller ut-
sikten sig slik, at grunnlaget for det felles talemål —
og dermed også for det kommende skriftsprog — vil
gis av et riksmål som er blitt hjemliggjort ved å av-
streife de fremmede egenheter og opta det landsgyldige
sprogstoff. Like så litt som landsmålet hittil har av-
født noget normaltalesprog, tror jeg, at der i fremtiden
på basis av vore dialekter vil danne sig et konkur-
rerende talemål: denne process er efter alle tiders
erfaring så langvarig og vanskelig at bare den rene
nødstilstand kan fremkalle den, — og en slik nød-
vendighet foreligger ikke i Norge.
Under alle omstendigheter vil det norske rikssprogs
fremtidshistorie bli like så interessant å følge, som
dets tilblivelseshistorie er enestående i lingvistikkens
annaler.
Hjalmar Falk.
AKTIEEMISSIONER I NORGE
I AARENE 1914—17.
I de lire ar 1914—17 anmeldtes til iirmaregistret i Norge
nye aktieselskaper og utvidelser av ældre aktieselskaper til
samlet beløp av
Miil. kr.
1914 .... . . . 91,9
1915 .... ... 328,8
1916 .... ... 606,o
1917 ... . ... 833,4
Imidlertid er den virkelige aktieemission betydelig større,
idet registreringen ofte først finder sted tildels længere tid
efter emissionen.
Paa grundlag av de offentlige indbydelser i Norsk kund-
gjørelsestidende m. v. har det Statistiske Centralbyraa nylig
offentliggjort en statistik over disse emissioner, hvori ogsaa
er medtat de til tegning utlagte obligationslaan, som viser
følgende tal:
Obligations- laan Aktier i nye selsk. Nye aktier i ældre selsk. Ialt
kr. kr. kr. kr.
1914 50.727.500 7.572.000 36.414.020 94.713.520
1915 51.175.000 105.835.000 96.279.420 253.289.420
1916 85,779.600 853.882.500 147.826.825 1087.488.925
1917 57.374.800 495.409.700 198.530.675 751.315.175
De siste aar før krigen betegner jo i Norge som overalt
ellers en høikonjunkturperiode med ganske betydelige ny-
dannelser. Efter krigens utbrudd laa aktieemissionen nede
omtrent paa nulpunktet i maanederne august—november.
I slutten av aaret begyndte den igjen at skyte fort og naadde
i den siste del av 1915 og i 191(5 op til en høide som ikke
tilnærmelsesvis har noget sidestykke i landets økonomiske
historie. Kulminationspunktet naaddes i september 1916
med en emission paa 192 millioner kr. Men straks efter
bragte den skjærpede blokade en pludselig slappelse og
nedgang paa emissionsmarkedet som varte omtrent til
august' 1917, da der igjen kom et rask opsving, som dog
ikke naadde op til kulminationen i 1916.