Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1999, Blaðsíða 103

V Nordic debate in the period of Scandinavianism
83
ser he found that their age excluded Iceland and their natural setting ex-
cluded Denmark. The strenuous mountain walks alluded to in Håvamål
and elsewhere could by no means refer to Danish hilis!23 No matter how
the literature was to be divided among the nations in question, Storm
added ironically, all the Nordic peoples would do well in studying the
Old Norse literature as a means of national education, furthering the
common strength of all the peoples of the North.24
Edwin Jessen looked with little sympathy at what he perceived to be
nationalistic Danish literary scholarship and recommended that “the
Germans be given what belongs to the Germans and the Norwegians
what belongs to the Norwegians, while the Norwegians may give to the
Icelanders what belongs to the Icelanders” (Jessen 1867-69: 227) - ap-
parently nobody had to give the Danes what belonged to the Danes! He
thus supported Keyser’s argumentation against a South Scandinavian
origin for the Eddie poems, stressing in particular the arguments taken
23 ‘“Mad og Klæder (o: at skifte Klæder) trenger den Mand, som har faret over Fjeld’
[...] Nordmænd vil erkjende Nødvendigheden af disse Levnetsregler i Norge, men mon
det skulde være nødvendigt at skifte Klæder efter at have spadseret op og ned ad Himmel-
bjerget eller Møens Klint?” (Storm 1869: 16).
24 “Det mest adækvate Navn paa Literaturen (som paa Sproget) er for mig den norrøne el-
ler ‘norsk-islandske’; ved begge Betegnelser udtrykkes den her fremhævede Sammenhæng
mellem Norge og Island, som f. Ex. ikke udtrykkes i ‘Oldnorsk.’ Hvis ‘Oldnorsk Literatur’
fornærmer Islændingene og synes at fratage dem den Ret, dem tilkommer, bør vi aflægge
dette Navn; thi det kan urigtigen give og har urigtigen givet Anledning til at tro, at i Middel-
alderen Nordmændene i Norge sad inde med den hele eller dog det væsentligste af denne
Literatur. Men Sandheden er, at den ene Hovedflok, de islandske Ættesagaer, er os aldeles
uvedkommende og har kun hjemme paa Island; i den anden Hovedflok, de norske Konge-
sagaer, har vi kun Del og ikke engang Hoveddelen; den tredie, de romantiske Sagaer, er del-
te mellem begge Lande og har havt lige stor Indflydelse paa begge Landes Kultur, om end
paa forskjellig Maade; og den fjerde, som af Nutiden kanske sættes høiest, den ældre poeti-
ske Literatur, er vistnok for største Delen forfattet i Norge, men samlet og nedskreven paa
Island. Paa samme Maade har det fornærmet Nordmænd, at Islændinger har villet udelukke
disse fra al Eiendomsret til Literaturen ved kun at kalde den ‘islandsk’. Men Danske og
Svenske vedkom Literaturen ikke, da den levede, og dens Navn bør derfor ikke have noget
med dem at skaffe. [...] En anden Sag er det, at vi og mange gode Nordmænd med os ønsker
den gamle norrøne Literaturs Studium god Fremgang baade hos os og i Broderlandene. Vi
kan nemlig med Grundtvig lige godt tro paa den gamle Literaturs Betydning for hele Nor-
dens Kultur i Nutid og Fremtid; thi det er et, at vi holder for, at denne Literatur er opstaaet
hos den Del af den nordiske Folkestamme, som var vore og Islændingemes Fædre, og vil
have den kaldt efter dem, et andet at vi tror, at denne Literatur paa Grund af de nordiske
Folks væsentlige Enhed og overensstemmende Udvikling kan i vore Tider blive et mægtigt
Middel til national Opdragelse for hele Nordens Ungdom og til national Styrkelse for alle
Nordens Folk” (Storm 1869:45-47, cf. pp. 43—44).