Det Nye Nord - 24.09.1919, Blaðsíða 16

Side 746
DET NYE NORD
24. September 1919
synes å bunne i en mindre vennligsinnet holdning
til vårt land, og som har forekommet oss nærmest
besynderlig. Vi har f. eks. hørt at det gjaldt å be-
skytte den arktiske flora og fauna mot de stygge
nordmenn, som ødela den. Og denne tale kom fra
hold, som samtidig skrev sin deltagelse i den tidli-
gere hvalfangst ved Spitsbergen på sin kreditside, en
fangst, hvorunder det som bekjent opnåddes å ut-
rydde den efterstrebte dyreart grundigere enn det hel-
digvis nogensinne før eller siden er lykkes med noen
annen dyreart.
Som det tidligere var hvalen, så er det nu kullene,
som er så attråverdige. Når et land som Spitsbergen
stiger op over horisonten, ser det som oftest større
eller mindre ut enn det i virkeligheten er. Og nu har
kulforekomstene plutselig gjort Spitsbergen stort. En-
kelte er optimister, andre anvender forstørrelsesglass
tilsynelatende med hensikt, for sikkerhets skyld. Vi
tror å treffe det rette, når vi mener, at Spitsbergen
engang i fremtiden under normale forhold på verdens-
markedet kanskje vil kunne tilfredsstille en del av
vårt lands kulbehov, nemlig det nordenfjelske Norges.
Og vi innser ikke, i betraktning av øgruppens klima
og beliggenhet, hvorfor andre land skulde nære en slik
rørende kjærlighet til dette ugjestmilde land i is og
mørke, al den stund hvemsomhelst under eventuell
norsk administrasjon kan drive alle de gruber de eier,
i tilfelle utlendinger med samme rett som nordmenn!
Når allikevel flere nasjoners interesse for dette ark-
tiske land er så levende, og det til tross for —
at den videnskapelige utforskning av øgruppen er
innledet og fortsatt av nordmenn,
at post og telegraf er norsk, idet vor radioforbin-
delse Spitsbergen—Ingo formidler all korrespondanse
med kontinentet.
at praktisk talt alt går til og fra landet over Norge
og under norsk flagg,
at den faste og tilfeldige befolkning overveiende er
og sandsynligvis vil bli norsk —
så synes striden om Spitsbergen for oss mer å for-
tone sig som en diplomatisk fektning enn som en
kamp om reelle interesser.
Hvorledes det nu enn har sig med dette, så er i
alle fail ett sikkert, og det er at det norske folk —
uten noen spesiell forkjærlighet for pennefektninger,
men i kraft av nordmenns innsats i utforskningen
av Ishavets gåter helt fra uminnelige tider og til nu-
tiden, og likeså i kraft av øgruppens geografiske be-
liggenhet og våre økonomiske interesser —
har betraktet, betrakter og sikkerlig vil betrakte
»de grønnlandske utskjær«, »Grønnland«, »Landet
med de kolde kyster, Svalbard« — alias Spitsbergen —
som gammelt og som nytt norsk land.

/JSr'