Nordens Aarbog - 01.06.1921, Blaðsíða 119

NORSKE, DANSKE OG SVENSKE STATSBORGERES STILLING
hjemlandet. Retten til refusjon fra dette var betinget av, at sádan
^hjemforpasningoc fant sted.1) Anordningen blev ophevet ved den
konvensjon, som i 1914 blev sluttet mellem Norge, Sverige og
Danmark og for Norges vedkommende ratificert ved kgl. resolusjon
av 14. juli 1914.
Danmark. Grundlovens § 82 hjemler enhver som ikke kan er«
naere sig og sine, rett til hjelp av det offentlige, Nærmere bestem«
nielser om hvorledes denne hjelp skal ydes, inneholdes i fattig*
loven av 9. april 1891. Fattigutgiftene utredes av opholdskoms
tnunen, men denne kan kreve 3A refundert av forsergelseskommuí
nen eller — hvis sádan ikke finnes — av fedekommunen.
Denne rett for enhver trengende til á kreve hjelp av det offent=
lige, gjelder báde inn* og utlendinger. Dog er det danske fattigí
vesen íkke forpliktet til vedvarende á yde utenlandske trengende
hjelp, men kan i overensstemmelse med internasjonale rettsregler
hjemsende sádanne utlendinger til hjemlandet, som da er forpliktet
til á motta sine undersátter til fremtidig forsergelse. Særlige overs
enskomster kan imidlertid begrense sádan adgang til hjemsendelse.
Med Sverige hadde Danmark allerede fra 26. juli 1888 en koní
vensjon, i henhold til hvilken svensker som hadde opholdt sig 12
ár i Danmark, ikke kunde hjemsendes. Denne konvensjon blev
imidlertid i 1914 avlost av den nedenfor omhandlede konvensjon
mellem Danmark, Norge og Sverige.
Sverige. Fattiglovene av 1918 pálegger kommunene samme for*
sorgelsesplikt overfor utenlandske som overfor svenske statsborgere.
For fattighjelp ydet utlending har vedkommende kommune rett til
á fá refusjon av statskassen ; betingelsen herfor er, at kommunen
innen 14 dager henstiller, at den trengende sendes til hjemlandet.
For danske, norske og svenske undersátter gjelder den nedenfor
omhandlede konvensjon av 1914.
') Retten til hjemsendelse var efter anordningen ubetinget. Det blev imid=
lertid allerede tidlig — ialfall fra norsk side — erkjent, at denne rett
ikke kunde utoves i sin fulle strenghet. Allerede siden 1857 har der
derfor vært gitt bevilgning av statskassen til understottelse av trengende
svensker, overfor hvilke hjemsendelse vilde falle ubillig hárd. Det blev
opstillet som betingelse for understattelse, at vedkommende umiddelbart
for understottelsen hadde arbeidetminstómáneder i Norge. Særlig efterat
man fra svensk side hadde begynt á nekte refusjon i tilfeller, hvor ved=
kommende ved et tiárig eller iengere fravær fra Sverige hadde tapt sin
svenske statsborgerrett, blev der en vid anvendelse for denne bevilgning.
Der medgikk i 1911—12 ca. kr. 20 000 og i 1912—13 ca. kr. 36 000.
109