Nordens Aarbog - 01.06.1921, Síða 149

NORSKE, DANSKE OG SVENSKE STATSBORGERES STILLING
under en eventuell process vil naturligvis den utenlandske avgjoí
relse ha sin betydning for utfallet.
Med hensyn til bidragenes storrelse og varighet har den norske
lov som utgangspunkt, at barnet skal opfostres og utdannes efter
den okonomisk beststillede parens’s forhold (d. v. s. i det over*
veiende antall tilfeller efter f a r e n s ekonomiske og sociale nivá)
°g bidragene skal fastsettes derefter. Faren skal betale opfostrings*
bidrag normalt til barnets 16de ár, dog sáledes at loven ápner
adgang til á pálegge bidrag utover denne aldersgrense. Dessuten
skal han betale et særskilt opamningsbidrag i de forste 9 máneder
efter fadselen. Videre bidrag til dáps*, konfirmasjonss, syke* og
begravelsesutgifter. For á hindre at opfostrings* og opamningss
bidragene i praksis blir satt for lavt, fastsetter loven visse minste*
belop. Disse er — ifolge tillegsloven av 12. juni 1920 — for op*
fostringsbidrag 35 kr. máneden i by og 30 kr. pá landet, dog sá*
ledes at belopene kan forhoies med 10 kr. av vedkommende kom«
wiunale myndigheter. Minstebelop for opamningsbidrag er i by
45 kr. for den forste máned og 35 kr. for hver av de folgende
■náneder, pá landet henholdsvis 35 og 25 kr. Til barnets mor
skal faren betale bidrag i de siste 3 máneder for fedselen (minst
45 kr. máneden i by og 35 kr. pá landet) og utgiftene ved ned*
komst og forsvarlig pleie under barselleiet (minst 70 kr.). I sær*
kge tilfeller kan dog fylkesmannen gá u n d e r de her nevnte
minstebelop, likesom han selvfolgelig skal gá o v e r, hvis faren er
kemidlet.
Danmark. Efter loven av 27. mai 1908 (med tillegslov av 29.
april 1913) blir bidragsplikten fastslátt ved uttrykkelig erkjennelse
eller ved dom. Derimot er der ingen regel som svarer til den
norske, nemlig at den opgivne far ansees som bidragspliktig, nár
han lar være á anlegge sak innen en viss frist. Nár moren har
opgitt en person som far, kan denne for ovrigheten eller for rets
ten erkjenne, at han er (eller kan være) far og at han er villig til
a betale underholdningsbidrag. Erkjenner han ikke, má moren
anlegge politiretssak ved hans verneting. Forst efterat bidragss
plikten er fastslátt ved erkjennelse eller dom, utferdiger amtmans
nen (i Kjobenhavn overpresidenten) resolusjon, hvori bidragene
fastsettes. Derefter kan sá inndrivelse skje.
Den samme fremgangsmáte má folges av norske ugifte modre
som gj0r krav pá bidrag av personer i Danmark, Dette gjelder
ogsá, om bidragsplikten er fastslátt i Norge ved erkjennelse, over«
siddelse av soksmálsfristen eller dom, dog sáledes selvfalgelig at
dette vil være momenter av betydning under en eventuell retssak
i Danmark.
139