Tímarit Verkfræðingafélags Íslands - 01.12.1963, Qupperneq 22

116
TlMARIT VFl 1963
under vanskelige vilkár, og mestret dem, allikevel har
det best.
Presten var báde telefonbestyrer og postápner. Kirken
var bare 6x10 m, den hadde en vakker, gammel preke-
stol og en pen altertavle. Over det hele en lyseblá
himling.
For vi reiste fra prestegárden neste dag fikk vi en
stor frokost med fisk, skyr, (opplagt melk) meget godt,
brod, smor og nysilt melk.
Fra Hals red vi over Ljósavatnsskard og forbi Goda-
foss. Det var et stort og vakkert vannfall. Hidtii hadde
vi passert elvene pá pene betonbruer, men da vi kom til
Djupá var der ingen bro og stri strom. Jón sa bare:
„Folg mig“, og sá vasset hesten over med oss pá ryggen.
Vannet gikk omtrent midt pá hesten, langt oppover stov-
lene, og strommen var stri.
Vi sá en masse fugl, ryper og ender og andre fugler,
og elver og vanner var fulde av örret. Vi red 50 krn til
Skútustadir. Vi bodde ogsá her pá presteg&rden. Presten
het Hermann Kjartansson. Han hadde to kirker.
Neste dag red vi langs Mývatn eller Myggevatn. Det
var festlig nár en kjendte at det gikk fremover, hoi'te
den knitrende lyden av hestehovene og raslingen av sadel
og baggage. Av og til skar hestene ut til siden, men da
var Jón der som et lyn og drev dem tilbake p& stien
med pisk og há, há, mens hunden som en rasende bet
sig fast i halen pá de hester, som ikke ville tilbake pá
stien. Hele tiden hadde vi blá himmel og brendende sol-
skin, kun med lidt luftning nár vi red. Og landskapet
var vakkert, hoye, blá f jell i bakgrunnen, og lengst borte
i horisonten skinte snebreene. Vi red langs Mývatn fra
nes til nes, gjennem gressmarker, myrer og smá lava-
kratere og lava klipper. Mývatnet var blátt som Middel-
havet. Hele egnen var vulkansk. Mývatn kom delvis fra
underjordiske, varme kilder, og vannet var derfor varmt,
og det var et fugleliv og et fiskeliv som i en botanisk
og zoologisk have. Men det hadde ogsá sine skyggesider.
Insektlivet var ogsá utviklet, og derfor stod det en sværm
av mygg over hele vannet, og av og til sá tett, at de
skygget for solen, og summingen hortes pá lang av-
stand. Vi brukte myggenett, men det var allikevel umul g
á spise uten á f& noe ekstra mygg med pá kjöpet. Vi
rodde ut til en liten, lav ö ute pá vannet. 0en var
bevokset med kratt, og hadde en ren tropisk vegetasjon,
overalt gress, blade og blomster. Ville ender lá pá egg
i smá huler, og eieren var sá godt kjendt, at han gikk
om kring og klappet enderne pá rykken. Pá oen var det
noen smá dammer, og de var fulle av andunger.
Efter 20 km ridt kom vi til Reykjahlid, en stor, vakker
gárd med kirke pá tunet.
Neste dag hadde vi ett anstrengende ridt. Halvparten
av veien gikk gjennem stenure, sandorkener, snebræer,
og myrer. Vi red forst gjennem Námuskardet. Fjellover-
gangen var vild som Sisiiiens indre, kun lava og kratere,
svovl forekomster og dampsoyler pá alle kanter. Langt
borte sá vi det blá Mývatn med sterkt gronne marker
omkring. Omkring oss brune sandhauger, som p& toppan
av Vesuv, med skrikende, gule svovlforekomster, hvite
snebræer, gronne mosedotter, alt i den underligste blan-
ding. Derfra red vi ut p& sandsletterne. Det minste
vinnpust satte sanden i bevægelse. Hestene var urolige
og likte sig ikke. Det bl&ste opp til en veritabel sand-
storm. Pakkhestene satte ut og forsvandt i stormen.
Klovkassene blev knust, og bagagen blev spredt utover.
Sanden fyldte oine, nese, munn, orer, klær og alt mulig.
Men efter en stund blev det stille igjen, og vi fikk nok
á gjore med á samle sammen hester og bagage.
Gjennem et 0de terreng kom vi endelig frem til Detti-
foss. Vi hadde da ridt 4 dage fra Akureyri. Vi red ennu
et par timer til en teltplass ved Hólmatunge med gress
til hestene og friskt vann. Det var en nydelig teltplass.
I nord stod midnattssolen, i dalen randt Jokulsá, svær og
grumset, og langs dalsiden var det frisk blábærlyng,
græss og ris.
Neste dag red vi tilbake til Dettifoss. Vi tok bare hver
vor hest. Vi forsokte á komme ned under fossen, men
det var for bratt.
I fjellveggen over fossen fandt jeg en halvrund hule,
noyaktig halvsirkel, diameter ca. 10 meter. Veggene
var dannet av dolomittsoyler, tett i tett, taket var
hvelvet og dannet av smá, firkantede lavastener. Midt
i hulen stod en stol, dannet av sten. Det sá ut som
hulen skulle være bygget til ære for Kongen av Dettl-
foss. Fra stolen hadde jeg ialfall en utmerket utfi'kt ovcr
fossen.
Vi tilbrakte noen dage omkring Dettifossen. Land-
skapet rundt fossen var ode og trist, kun sand og gr&tt,
trist fjell med slagg fra vulkanske utbrudd. Da det ikke
var mulig á komme ned under fossen, forsokte jeg á
m&le hoyden med et taug med en tung sten i tampen.
Det blev tilslutt vanskelig & se stenen nede i fossen. Jeg
stod hoyt oppe pá en sten og provet om jeg kunne
folge stenen nedover med kikkerten. Da jeg et oieblikk
tok kikkerten fra oinene oppdaget jeg, at jeg 1& bo!et
langt utover fossen, og det var sávidt jeg fikk slengt
mig tilbake igjen. Fjellet var oppfyldt av ápne sleppcr
og stikk. I Dettifossen piblet vannet frem pá mangc
steder i fjellveggen.
Fra Dettifossen var det ca. 40 km ned til Nordis-
havet. Vi flyttet efterhvert ned mot utlopet. Pá veien sá
vi kalver, ender og vilde svaner. Vi passerte Ljodaklett-
ar, Ekkoklipperne, svære klipper av basalt med de
rareste fasoner.
Vi stanset pá enkelte gárder. Gárden lá midt i et tun,
omgitt av et gjerde eller en vold. Vi stanset altid utenfor
tunet ca. 100 m fra husene, og s& gikk folgemannen
frem og slo med ridepisken pá dorstokken. Som regel
kom en gammel kone frem, og jeg kom ogsá til. Sá
begyndte samtalen: „Jeg er norskur madr frá Norvegi,
som skal meila Dettifoss." Sá tok vi hverandre i h&nden
og sa: „Gódan daginn. Komid ther sælar." S& var mit
islandsk slutt. Gjestfrie var de overalt. Verten stelte sig
og skiftet troie for han ba oss inn i stuen. Vi fikk tobakk,
kaffe og kaker, og vertskapet gjorde sitt beste for á
underholde oss. I bokhyllen pá veggen stod bibelen og de
gamle sagaer. Sjelden andre boker.
Nár vi var ferdige med kaffen, forsokte jeg & sporre
verten om eiendomsgrenser og lignende med folgcmannen
som tolk. Hvert 5te minutt glemte han & oversette og
begyndte á snakke om hester, og jeg mátte skubbe og
trykke p& ham for & f& ham til á sporre om det som
interreserte mig. Nár vi var ferdige, takket mannfolkene
for sig, og kysset verten p& begge kinder. Jeg var uvant
med det, sá jeg passet altid pá & f& en stol mellem
verten og mig nár jeg takket for maten. Jeg er redd
for det var lidt uhoflig.
Islendingerne var veldig flinke tilhest. Vi motte kara-
vaner p& 30 & 40 hester. Det var bonder fra fjellet, som
skulle til byen for á selge sin ull, og hente varer fra
butikken hjem igjen.