Tímarit Verkfræðingafélags Íslands


Tímarit Verkfræðingafélags Íslands - 01.12.1963, Blaðsíða 23

Tímarit Verkfræðingafélags Íslands - 01.12.1963, Blaðsíða 23
TlMARIT VPl 1963 117 Mandag 15 juli blev vi vekket med besked om at hestene var lopt bort, at jentene var syke, s& vi ikke kunne fá mat, og at det s& ut til storstorm. Vi dro allikevel avg&rde. Vannet kom i bottevis, men det lettet lidt iblandt. Vi fikk allikevel m&lt det vi skulle, og tilslutt gikk det i strykende galopp ca. 70 km til Grimstadir. I Grimstadir var vi i 4 dage. Jeg hadde med en wire, og strakte den over elven. Bredden av elven var 112 m, gjennemsnitlig dybde 1,4 m, störste dybde 2,4 m. Vannet var grumset og fuldt av sand og pimpsten, s& jeg ikke kunne se bunden p& et par sm dybde. Jeg fikk l&ne bát, og to islandske gutter, som ikke forstod norsk, hjalp mig. N&r de ikke forstod hvad jeg sa, gjorde de ofte det modsatte av det jeg bad dem om. Det var virkelig spendende. Vi holdt flere ganger p& & fylle b&ten, og hadde báten veltet hadde morroa kanske vœrt forbi, for strommen var stri, opp til 2,7 m pr. sekund. 17 juli m&lte jeg 300 kubikm./sek. og 19 juli 320 ku- bikm./sek. Da det blev kjendt at jeg hadde fotografiapparat kom koner og barn ridende langveis fra for & bli fotografert. De blev meget skuffet, da jeg ikke hadde flere plater. Roy, hunden til folgemannen, fikk sin mat i en gam- mel, hankelos potte. Serviset generte den ikke. Den logret med hale og orer, og spiste av hjertens lyst. Tirsdag 20 juli red vi videre til Modrudalir, og fra Modrudalir hadde vi en lang ridetur innover mot Vatna- jokul, s& jeg fikk se hvordan elven kom frem under jokelen. Eieren av Modrudalir drev med hester og sauer. Hestene gikk ute hele &ret, selv i 28 graders kulde. De kunne derfor trenge en trykk h&rvekst. Sauene levet i jordhuler om vintem. Han hadde 400 sauer, og han fortalte, at han hadde navn p& hver sau, og at han kjendte alle sauer igjen p& ansiktet. Befaringen langs Jokulsá hadde tatt 14 dage. Det var ikke mange hjelpemidler & f& dengang. Oppm&lingen hadde ikke sendt ut sine karter, og vannm&linger fandtes ikke. Den eneste rettledning jeg hadde var at Jacob pá Skinnastadir i to ár hadde sent vannstandsm&linger til Landsingenioren Geir Zoega i Reykjavik. Jeg m&tte derfor gjette s& godt jeg kunne efter mine barometerhoyder og mine vannm&linger. Vatnajokul var det eneste magasin i vassdraget. Vatnajokul er 10 gange sá stor som Norges og Europas storste snebræ Joste- dalsbræen. Jeg kom med mange forbehold til at jeg mente Jokulsá kunne utbygges til 3500 GWh. Jeg var nok for forsiktig. Generaldirektor Jakob Gíslason antar, at Jokulsá vil f& to utbygningstrinn, Vigabergsfoss og Dettifoss, med en gjennemsnittlig ársproduksjon p& 4100 GWh. Disse store kraftmengder kunne kun tenkes utnyttet til storindustri og denne mátte ligge ved isfri havn. Nermeste isfrie havn var Seydisfjord eller Reydarfjord p& ostsiden av Island. Længden av kraftledningen ville bli ca. 150 km. Onsdag 21 juli begyndte vi p& turen langs kraft- ledningen. Vi red noksá hoyt over havet, 600 a 700 meter, gjennem store, ensformige daler og hauger, overalt sand og sten, med et enkelt lite gront strá iblandt. Det regnet ustanselig, det var en kold tur. Nár vi sá kom frem var det ikke ovner p& værelserne. De fortalte, at de danske embedsmenn, som i gammel tid blev sendt opp til Island, tilbrakte sin meste tid i sengen. De la sig om hosten, og stod opp igjen om v&ren nár solen kom. Island har i sin tid vært bevokset med skog. Nu er det desverre slutt p& den. Der fandtes ennu noen smá skoger, som Islendingerne viste frem med megen begeistring, og det var selvfolgelig vakkert. I Egilsstadir skiltes jeg fra folgemannen. Vi var blitt gode venner. Han s& ut som en rover, og i Akureyri var det noen som fortalte mig, at jeg ikke m&tte gi folgemannen brennevin, for da blev han helt umulig. Den samme mann hadde fortalt folgemannen, at Svanoe blev helt vild, hvis han fikk brennevin. Jeg s& nok heller ikke videre tillidvekkende ut. Folgelig gjemte vi vore flasker hele veien. Jeg glemte dem forresten, men da vi skiltes to vi noen drammer sammen og fortalte om de roverhistorier vi hadde hort om hverandre. Jeg besokte forst Reydarfjord, og avsluttet rideturen i Seydisfjord. Nu hadde jeg lyst p& et varmt bad. Mange steder p& Island er det varme kilder. Pá Reykjahlid horte det to bassenger med varmt vann til gárden. Det ene blev brukt av kvinderne og det andre av mennene. Men noe slikt fandtes ikke i Seydisfjord: Det eneste varme bad var p& sykehuset. Hos doktoren fikk jeg tillatelse til á bruke badet. Hos doktoren fikk jeg ogsá en resept akkurat som i Norge under forbudet. P& apoteket fikk jeg en bl&violett veske og pá etiketten stod det, at jeg skulle ta en spiseske annenhver time. Om kvellen traff jeg sammen med stedets redaktor, Gudmundur G. Hagalin. Hann hadde vært gjetergutt p& vestlandet, og hadde selv bekostet sin utdannelse. Han fortalte, at han skulle utgi sin forste diktsamling om hosten og skrive om vinternatten. Han er nu biblioteks- direktor p& Island, og har skrevet 40 romaner, noveller og biografier. Tirsdag 30 juli reiste jeg videre, rundt Island til Reykjavik med den islandske b&t Sterling. Det var ikke sol, men jeg s& land hele veien, en lang rekke med bl&- takkede fjelder og skinnende hvite isbræer. I Reykjavik traff jeg blandt andre ingenior Hliddal. Han blev senere telegrafdirektor og lever fremdeles, Fra Reykjavik reiste jeg til London og avga min rapport til det engelske selskap. Det engelske selskap gikk senere fallit, s& noe resultat blev det desværre ikke dengang. Jeg kom tilbake til Norge 21 august efter nesten 2 máneders reise. Pá báten over til Norge kom jeg sammen med en sjogutt, som altid gikk med luen under armen. Jeg spurte hvorfor han ikke la fra sig lua? Han var torpedert tre ganger, og hadde mistet alt det han eiet. Nu hadde han bare lua igjen. Det var derfor han passet sá godt pá den. I de 43 &r siden jeg var pá Island er der skjedd store forandringer. I 1918 var Island et selvstendig rige i personalunion med den danske konge. Idag er Island en uavhengig republikk med Ásgeir Ásgeirsson som president. I 1920 hadde Island 93,000 innbyggere, og Reykjavik 16,000 innbyggere. Idag har Island dobbelt s& mange innbyggere, 180,000, og Reykjavik har nesten 5 gange s& mange innbyggere, nemlig 75,000. I 1920 var det uenighet om staten eller de private hadde eiendomsrett til elvene. I 1923 blev vannfallsloven vedtatt, og i 1925 blev det

x

Tímarit Verkfræðingafélags Íslands

Beinir tenglar

Ef þú vilt tengja á þennan titil, vinsamlegast notaðu þessa tengla:

Tengja á þennan titil: Tímarit Verkfræðingafélags Íslands
https://timarit.is/publication/860

Tengja á þetta tölublað:

Tengja á þessa síðu:

Tengja á þessa grein:

Vinsamlegast ekki tengja beint á myndir eða PDF skjöl á Tímarit.is þar sem slíkar slóðir geta breyst án fyrirvara. Notið slóðirnar hér fyrir ofan til að tengja á vefinn.