Atuagagdliutit - 19.12.1967, Blaðsíða 13

Leirplassen på Spitsbergen — hvor en isbjorn strok borti Spitsbergenime autdlårsimavfik. — tåssane tuperme sinigtit-
teltduken — og ansiktet til Stenger mens han sov. dlugo Stenger nanorssflp kinågut kuniorsimavå.
kunne bli den første som noengang
hadde fanget en isbjørn med lasso.
Det gikk to år før han kom tilbake
til Tromsø, men da han endelig kom,
var han utstyrt med en spesiallaget
motorbåt, og en 16 mm filmkamera
som skulle brukes til å forevige denne
historiske begivenhet. Hans plan var
å ta med seg Torleif til Svalbard, og
få ham til å filme hele scenen når is-
bjørnen ble fanget med lasso.
En natt hadde de to slått leir nede
ved sjøen deroppe. Det var ingen i
nærheten da de gikk til ro for natten.
Stenger lå i soveposen med ansiktet
vendt mot teltduken, da han våknet
av en lyd han trodde måtte være Tor-
leif som hadde stått opp. X halvsøvne
kjente han teltduken stryke over an-
siktet sitt, men han trodde fremdeles
at det skyldtes Torleifs bevegelser
utenfor.
Om morgenen da de sto opp, fant
de spor etter isbjørn overalt rundt det
lille ensomme teltet.
Denne oplevelsen gjorde Stenger
endda mer oppsatt på å fange isbjørn
med lasso, hvis det skulle by seg en
sjanse.
Og endelig en dag, i løpet av de to
månedene de var deroppe på Svalbard
kom virkelig denne sj ansen.
De hadde allerede før truffet en
binne med to unger, og Stenger fikk
tatt en rekke gode filmopptak av dem,
men han hadde ikke hjertet til å fange
dem.
Hans trang til å prøve sin styrke
mot en ny motstander, og på samme
tid etablere seg som den første i ver-
den som hadde fanget isbjørn med
lasso, var fremdeles utilfredsstillet den
dagen da han og Torleif plutselig opp-
daget en stor bjørn på et isflak i Hin-
lopen-stredet.
Bjørnen hadde oppdaget dem også —
og den hoppet prompte ned fra isfla-
ket, og begynte å svømme vekk, med
det store hvite hodet duprende opp av
sjøen.
Både Stenger og Torleif så at dette
var et usedvanlig stort dyr, (hvor stor
fant de senere ut da de skulle måle
den, og oppdaget at den var over 3
meter lang og veidde 500 kilo) — og
de visste at det ville by på en enorm
Stenger ser på den enorme isbjornen
som ga ham æren av å være den for-
ste mann som noensinne fanget Ishavets
konge med lasso.
risiko å forsøke å fange en så stor is-
bjørn med lasso fra en så liten båt.
Torleif hadde mest lyst til å gi det
heir opp og sky te bjørnen, men Sten-
ger var nå både døv og blind for all
lare — som en mann som endelig har
fått øye på det han har ventet på i
årevis, og krysset over kontinenter for
å få tak i.
Meget omhyggelig gjorde han las-
soen klar — og da den for ut i luften
fra hans veltrente fingrer og gled ned
over hodet på isbjørnen, lånt Stenger
fort ut at det svære dyret på den
andre enden av den 50 meter lange
lassoen var både like sterk og kraftig
som hans verste anelser og bjørnens
størrelse hadde fått ham til å tro.
Det var umulig å holde kontrollen
med den, og den begynte å svømme
avsted med båten på siep over Hinlo-
pen-stredet.
I et fortvivlet forsøk på å fri seg,
slo bjørnen vilt rundt seg, tullet seg
inn i lassoen, og dro derved båten
mot seg.
Samtidig begynte motoren å fuske,
og Torleif gjorde tegn om at en av
tennpluggene var utbrent.
Stenger tok da en for ham uvanlig
avgjørelse.
Det er ytterst sjelden at han dreper
et dyr, han foretrekker bare å fange
dem, hvis dette er nødvendig av gode
og bestemte årsaker, eller som i dette
tilfelle for å etablere seg som første-
mann som fanger isbjørn med lasso.
Men bjørnen var allerede nå så håp-
løst viklet inn i lassoen at det ville
være umulig å få den løs.
Stenger forsøkte derfor å skyte den
med sin kaliber 22 rifle, for om ikke
annet enn å ha denne svære isbjørnen
som trofé.
Han traff den to ganger i øret, men
de små kulene drepte ikke bjørnen, de
bare fikk den til å gå fullstendig ber-
serk.
På et blunk hadde den viklet seg
enda mer inn i lassoen enn før, og
trakk den lille båten stadig nærmere
sine svære svingende labber og mas-
sive kropp.
Stenger trev til seg sin 308 Win-
chester, og da bjørnen var omtrent en
meter fra båten fyrte han løs — og
denne gangen passet han på at han
ikke bommet.
Stengerip Kimerdlorå nanorssQp Issig-
tup kungiata avdlanit sujugdlersauv-
dlune nigåriumik pissarisimassame a-
mia.
Det praktfulle skinnet ble beredt og
montert i Tromsø, og henger nå på
veggen hans hjemme i Texas.
Kanskje det farligste Stenger noen
gang har forsøkt å ta med lasso var en
isberg.
Det hendte også i Hinlopen-stredet
på Svalbard.
Han og Torleif var blitt overrasket
av storm, og med bølger flere meter
høye var stillingen plutselig meget al-
vorlig for de to karene i den lille
båten.
Stenger fikk øye på et stort isberg,
og fant ut at det ville være tryggere
for dem å manøvrere seg i le av dette,
da det ville gi dem en viss beskyttelse
mot vinden og de svære bølgene. De
så gjorde — og holdt seg i det lille om-
rådet som var noenlunde smult, til
stormen hadde løyet seg nok til at de
kunne komme frem igjen.
I den stunden de hadde ligget så
nært opp til isberget hadde Stenger
hatt god anledning til å studere det
nøyere. Dette isberget hadde, etter
hva han fortalte, en liten topp som
stakk opp, høyt over resten av det.
Om det var en plutselig følelse av
giede over å ha sluppet velberget fra
stormen som grep Stenger, eller bare
et utbrudd av hans umettelige trang
til å ha noe nytt med lassoen — se det
har Torleif aldri fått vite.
Det eneste han vet, er at da han
snudde seg for å ordne noe fremme i
båten, satt Stenger bak i båten med
blikket festet på den lille toppen.
Da Torleif snudde seg igjen, sto
Stenger med „roping-glimtet" i øyet —
og et fullvoksent isberg på den andre
enden av lassoen.
Nå snakker ikke Stenger norsk —
og Torleif snakker ikke engelsk. Det
sier ikke så lite om det sjeldne kame-
ratskapet til disse to karene at de kun-
ne tilbringe 2 måneder alene i hver-
andres seiskap deroppe på Spitsber-
gen, og greie seg utmerket sammen,
under mange vanskelige og farlige
opplevelser og omstendigheter.
Men da Torleif snudde seg rundt
den dagen, og så Stenger leke seg med
ER SØS TÆR RE
et isberg, hvor bare den delen som
var over vannet var på størrelsen
med et hus — da ble han så forskrek-
ket at han ikke engang kunne snakke
norsk.
Og da han endelig hadde gjenvunnet
talegavene, hadde isbjerget begynt å
gynge fra side til side, og Stenger mo-
ret seg storartet, uvitende om faren
som kunne oppstå som følge av hans
manøvre.
Lassoen hadde han festet til stav-
nen på båten.
Thorleif visste at dersom isberget
tippet over, ville det dra dem med
seg.
„Kutt lassoen. Kutt lassoen", skrek
han — og var overrasket over hesheten
i sin egen røst.
Stenger forsto ikke ordene — men
han forsto tonen.
Og slik er evnen til å forstå hver-
andre mellem disse to karene som ikke
snakker hverandres språk, og heller
ikke andre som de kan gjøre seg for-
stått i — at Stenger øyeblikkelig skar
av lassoen.
Isberget svang langsomt tilbake til
sin normale stilling — og Torleif satte
raskt kursen bort fra det.
Det var i Tromsø at jeg traff disse
to karene, etter at de kom tilbake fra
denne turen.
Fasinert og fullstendig målbundet
lyttet jeg en hel kveld til hva de hadde
å fortelle fra sine opplevelser på Sval-
bard, og til Stengers historier om alle
de interessante og merkelige ting han
hadde fanget i forskjellige deler av
verden.
Eftersom kvelden skred frem be-
gynte Stenger mer og mer å oppføre
seg som en mann som langsomt biir
klar over at han har tilbrakt 2 måne-
der i en verden av is, fjell, og opprørt
sjø, i bare mannlig seiskap — og at
han nå er tilbake til sivilisasjonen
igen, hvor dette ikke lenger er tilfelle.
Torleif hadde fortalte om det glim-
tet som kommer i Stengers øyne når
han oppdager noe nytt som han kan
prøve krefter med.
På dette tidspunkt i beretningen
snudde jeg meg for å se på Stenger —
og fant ut at han allerede så på meg
— med et underlig glimt i øyet.
Selv om han ikke hadde lassoen
med seg ved denne anledning, ventet
jeg ikke med å undersøge glimtet nær-
mere.
Det er mulig at det var feigt av meg
— men jeg stakk av.
Jern- og metalaffald
er penge værd...
Vi er køber til alle arter jern- og metalaffald til
højeste dagspriser.
NORDISK JERN & METAL
Hvissingvej 116, Glostrup, Danmark.

Mandog
mand
imellem...
- nydelsens
højdepunkt
nutåliauvok
sanardlåju vok
avdlauvok
TUBORG
CITRON
13