Atuagagdliutit

Árgangur

Atuagagdliutit - 19.12.1967, Blaðsíða 13

Atuagagdliutit - 19.12.1967, Blaðsíða 13
Leirplassen på Spitsbergen — hvor en isbjorn strok borti Spitsbergenime autdlårsimavfik. — tåssane tuperme sinigtit- teltduken — og ansiktet til Stenger mens han sov. dlugo Stenger nanorssflp kinågut kuniorsimavå. kunne bli den første som noengang hadde fanget en isbjørn med lasso. Det gikk to år før han kom tilbake til Tromsø, men da han endelig kom, var han utstyrt med en spesiallaget motorbåt, og en 16 mm filmkamera som skulle brukes til å forevige denne historiske begivenhet. Hans plan var å ta med seg Torleif til Svalbard, og få ham til å filme hele scenen når is- bjørnen ble fanget med lasso. En natt hadde de to slått leir nede ved sjøen deroppe. Det var ingen i nærheten da de gikk til ro for natten. Stenger lå i soveposen med ansiktet vendt mot teltduken, da han våknet av en lyd han trodde måtte være Tor- leif som hadde stått opp. X halvsøvne kjente han teltduken stryke over an- siktet sitt, men han trodde fremdeles at det skyldtes Torleifs bevegelser utenfor. Om morgenen da de sto opp, fant de spor etter isbjørn overalt rundt det lille ensomme teltet. Denne oplevelsen gjorde Stenger endda mer oppsatt på å fange isbjørn med lasso, hvis det skulle by seg en sjanse. Og endelig en dag, i løpet av de to månedene de var deroppe på Svalbard kom virkelig denne sj ansen. De hadde allerede før truffet en binne med to unger, og Stenger fikk tatt en rekke gode filmopptak av dem, men han hadde ikke hjertet til å fange dem. Hans trang til å prøve sin styrke mot en ny motstander, og på samme tid etablere seg som den første i ver- den som hadde fanget isbjørn med lasso, var fremdeles utilfredsstillet den dagen da han og Torleif plutselig opp- daget en stor bjørn på et isflak i Hin- lopen-stredet. Bjørnen hadde oppdaget dem også — og den hoppet prompte ned fra isfla- ket, og begynte å svømme vekk, med det store hvite hodet duprende opp av sjøen. Både Stenger og Torleif så at dette var et usedvanlig stort dyr, (hvor stor fant de senere ut da de skulle måle den, og oppdaget at den var over 3 meter lang og veidde 500 kilo) — og de visste at det ville by på en enorm Stenger ser på den enorme isbjornen som ga ham æren av å være den for- ste mann som noensinne fanget Ishavets konge med lasso. risiko å forsøke å fange en så stor is- bjørn med lasso fra en så liten båt. Torleif hadde mest lyst til å gi det heir opp og sky te bjørnen, men Sten- ger var nå både døv og blind for all lare — som en mann som endelig har fått øye på det han har ventet på i årevis, og krysset over kontinenter for å få tak i. Meget omhyggelig gjorde han las- soen klar — og da den for ut i luften fra hans veltrente fingrer og gled ned over hodet på isbjørnen, lånt Stenger fort ut at det svære dyret på den andre enden av den 50 meter lange lassoen var både like sterk og kraftig som hans verste anelser og bjørnens størrelse hadde fått ham til å tro. Det var umulig å holde kontrollen med den, og den begynte å svømme avsted med båten på siep over Hinlo- pen-stredet. I et fortvivlet forsøk på å fri seg, slo bjørnen vilt rundt seg, tullet seg inn i lassoen, og dro derved båten mot seg. Samtidig begynte motoren å fuske, og Torleif gjorde tegn om at en av tennpluggene var utbrent. Stenger tok da en for ham uvanlig avgjørelse. Det er ytterst sjelden at han dreper et dyr, han foretrekker bare å fange dem, hvis dette er nødvendig av gode og bestemte årsaker, eller som i dette tilfelle for å etablere seg som første- mann som fanger isbjørn med lasso. Men bjørnen var allerede nå så håp- løst viklet inn i lassoen at det ville være umulig å få den løs. Stenger forsøkte derfor å skyte den med sin kaliber 22 rifle, for om ikke annet enn å ha denne svære isbjørnen som trofé. Han traff den to ganger i øret, men de små kulene drepte ikke bjørnen, de bare fikk den til å gå fullstendig ber- serk. På et blunk hadde den viklet seg enda mer inn i lassoen enn før, og trakk den lille båten stadig nærmere sine svære svingende labber og mas- sive kropp. Stenger trev til seg sin 308 Win- chester, og da bjørnen var omtrent en meter fra båten fyrte han løs — og denne gangen passet han på at han ikke bommet. Stengerip Kimerdlorå nanorssQp Issig- tup kungiata avdlanit sujugdlersauv- dlune nigåriumik pissarisimassame a- mia. Det praktfulle skinnet ble beredt og montert i Tromsø, og henger nå på veggen hans hjemme i Texas. Kanskje det farligste Stenger noen gang har forsøkt å ta med lasso var en isberg. Det hendte også i Hinlopen-stredet på Svalbard. Han og Torleif var blitt overrasket av storm, og med bølger flere meter høye var stillingen plutselig meget al- vorlig for de to karene i den lille båten. Stenger fikk øye på et stort isberg, og fant ut at det ville være tryggere for dem å manøvrere seg i le av dette, da det ville gi dem en viss beskyttelse mot vinden og de svære bølgene. De så gjorde — og holdt seg i det lille om- rådet som var noenlunde smult, til stormen hadde løyet seg nok til at de kunne komme frem igjen. I den stunden de hadde ligget så nært opp til isberget hadde Stenger hatt god anledning til å studere det nøyere. Dette isberget hadde, etter hva han fortalte, en liten topp som stakk opp, høyt over resten av det. Om det var en plutselig følelse av giede over å ha sluppet velberget fra stormen som grep Stenger, eller bare et utbrudd av hans umettelige trang til å ha noe nytt med lassoen — se det har Torleif aldri fått vite. Det eneste han vet, er at da han snudde seg for å ordne noe fremme i båten, satt Stenger bak i båten med blikket festet på den lille toppen. Da Torleif snudde seg igjen, sto Stenger med „roping-glimtet" i øyet — og et fullvoksent isberg på den andre enden av lassoen. Nå snakker ikke Stenger norsk — og Torleif snakker ikke engelsk. Det sier ikke så lite om det sjeldne kame- ratskapet til disse to karene at de kun- ne tilbringe 2 måneder alene i hver- andres seiskap deroppe på Spitsber- gen, og greie seg utmerket sammen, under mange vanskelige og farlige opplevelser og omstendigheter. Men da Torleif snudde seg rundt den dagen, og så Stenger leke seg med ER SØS TÆR RE et isberg, hvor bare den delen som var over vannet var på størrelsen med et hus — da ble han så forskrek- ket at han ikke engang kunne snakke norsk. Og da han endelig hadde gjenvunnet talegavene, hadde isbjerget begynt å gynge fra side til side, og Stenger mo- ret seg storartet, uvitende om faren som kunne oppstå som følge av hans manøvre. Lassoen hadde han festet til stav- nen på båten. Thorleif visste at dersom isberget tippet over, ville det dra dem med seg. „Kutt lassoen. Kutt lassoen", skrek han — og var overrasket over hesheten i sin egen røst. Stenger forsto ikke ordene — men han forsto tonen. Og slik er evnen til å forstå hver- andre mellem disse to karene som ikke snakker hverandres språk, og heller ikke andre som de kan gjøre seg for- stått i — at Stenger øyeblikkelig skar av lassoen. Isberget svang langsomt tilbake til sin normale stilling — og Torleif satte raskt kursen bort fra det. Det var i Tromsø at jeg traff disse to karene, etter at de kom tilbake fra denne turen. Fasinert og fullstendig målbundet lyttet jeg en hel kveld til hva de hadde å fortelle fra sine opplevelser på Sval- bard, og til Stengers historier om alle de interessante og merkelige ting han hadde fanget i forskjellige deler av verden. Eftersom kvelden skred frem be- gynte Stenger mer og mer å oppføre seg som en mann som langsomt biir klar over at han har tilbrakt 2 måne- der i en verden av is, fjell, og opprørt sjø, i bare mannlig seiskap — og at han nå er tilbake til sivilisasjonen igen, hvor dette ikke lenger er tilfelle. Torleif hadde fortalte om det glim- tet som kommer i Stengers øyne når han oppdager noe nytt som han kan prøve krefter med. På dette tidspunkt i beretningen snudde jeg meg for å se på Stenger — og fant ut at han allerede så på meg — med et underlig glimt i øyet. Selv om han ikke hadde lassoen med seg ved denne anledning, ventet jeg ikke med å undersøge glimtet nær- mere. Det er mulig at det var feigt av meg — men jeg stakk av. Jern- og metalaffald er penge værd... Vi er køber til alle arter jern- og metalaffald til højeste dagspriser. NORDISK JERN & METAL Hvissingvej 116, Glostrup, Danmark. Mandog mand imellem... - nydelsens højdepunkt nutåliauvok sanardlåju vok avdlauvok TUBORG CITRON 13

x

Atuagagdliutit

Beinir tenglar

Ef þú vilt tengja á þennan titil, vinsamlegast notaðu þessa tengla:

Tengja á þennan titil: Atuagagdliutit
https://timarit.is/publication/314

Tengja á þetta tölublað:

Tengja á þessa síðu:

Tengja á þessa grein:

Vinsamlegast ekki tengja beint á myndir eða PDF skjöl á Tímarit.is þar sem slíkar slóðir geta breyst án fyrirvara. Notið slóðirnar hér fyrir ofan til að tengja á vefinn.