Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.1993, Blaðsíða 170

168
Jan Ragnar Hagland
dette mátta bli om lag slik: “Det er ikkje runenes forteneste at du les
vel eller tyder rett og rimeleg der som mnene ter seg uklárt”. Her ser
vi at uttrykket ráða rúnar godt kan seiast á vera realisert i teksten,
og FGA kjem med ei normativ utsegn om problem i samband med
det á tyda mneskrift. Utsegnet er, som vi ser, eit argument mot den
imaginære opponent som rett fpr har hevda at han kan fvll vel lesa
danska tvngv þo að latínv stofvm re[t]tvm se ritað. Av den grunn er det
nok ög at FG stiller opp dikotomien lesa [latinu stofvm] : ráða [rúnar]
i sitt retoriske svar pá denne tenkte innvendinga. Det heile synest á stá
endá klárare fram om vi ser pá framhaldet av dette utsegnet om mner:
helldr er það þinn kostr enda er þa æigi Qrvœnt at þceygi lesa ek vel
eða mínn makí ef sa finnz qða rááða ek vel at likíndvm til hvers ens
rettafæra skal efflere vega mafæra til rettz enn æinn veg þat sem a
æínn veg er þo ritað ok œigi skyrt a kveðit. ok skal geta til sem þu
letz þat vel kvnna. Argumentasjonen held fast ved dikotomien lesa:
ráða og hevdar fare for ambiguitet i det skriftlege uttrykket om ein
overser det som for FGA er eit hovudpoeng: stprst mogleg samsvar
mellom tydingsberande lydskilnader og skriftteikn, dvs. ef flere vega
ma færa til rettz enn æinn veg þat sem a æinn veg er þo ritað? Einaste
máten á disambiguera den typen skriftteikn pá er om innhaldet vert
skyrt ákvœðit dvs.: Tydd ut ved á verta uttala.
Ei slik utsegn kan vanskeleg skjpnast annleis enn som ei tilvising til
det á ráða rúnar. Vi kan igjen seia at FG utnyttar “a mutual cognitive
environment” og framkallar ved det kunnskap om praksis ved á ráða
rúnar i eit publikums medvit. Det vil seia á framkalla eit medvit om
3 Det kan i denne samanheng ög ha ei viss interesse á peika pá at dei eldste dpma
Fritzner gir til tydinga “lese Skrift” av verbet ráöa (3) (dei fiá Eddadikt) alltid har
rúnar eller stafi som objekt (Fritzner 111:90- I dei belegg som er gjevne for ráða med
andre objekt, rit, skrá, bók synest tydinga helst á vera vidare: “skjpnne, forstaa det
Skrevne saa at man har Rede derpaa, kan gjpre Rede derfor”. Denne tydinga ser ut til
á vera skild ífá verbaluttrykket ráöa upp = lesa, slik Fritzner gjer merksam pá. Dette
siste uttrykket kan, ogsá etter Fritzners dpme, sjáast som ei seinare semantisk utvikling.
Anna kjeldemateriale synest sáleis á tyda pá at verbet ráöa slik FGA nytta ordet, vil
ha vore med og aktivisera “mutual knowledge” om runeskrift hos ein lesar/tilhpyrar
ved dei tider verket vart til.