Tímarit Verkfræðingafélags Íslands


Tímarit Verkfræðingafélags Íslands - 01.12.1963, Page 21

Tímarit Verkfræðingafélags Íslands - 01.12.1963, Page 21
TlMARIT V F1 1963 115 forbud i Norge. Om kvellen sá vi to store hvaler, som boltret sig i sjoen, og sendte vannet tilværs i hoye stráler. Senere morret vi oss med á skyte fugl. Kapteinen styrte pá kryss og tvers slik at vi kom pá passende skuddhold, Det er ingenting som er sá morsomt som á være passager pá en lastebát. Det er en hyggelig máte á reise pá. De hadde nok ikke hatt det sá lett de som utvandret til Island for ikke mere enn 1000 ár siden. En av de forste var Ingólfur Arnarson, den forste landnámsmann pá Island som kom over fra Norge. Senere komm en stadig strom av utvandrere fra Norge, Irland og Skotland. Noen var smákonger fra Norge, som komm med hele fláter, men der komm ogsá bondefamilier med en enkel skute. De komm i ápne skuter med smá barn, husdyr og losore. Kompass fandtes ikke pá den tid, sá det var nok ikke alle som fandt Island. Grunden til utvandringen har muligens vært modstand mot Harald Hárfagre, som arbeidet for á samle Norge, men det har kanske ogsá bare vært lyst til nye eventyr. Islendingerne nedstammer sáledes fra mange dyktige og mektige familier, og det er enestáende, at Islend- ingerne i sine sagaer har oppgitt navnene pá 400 familier med ca. 3500 personnavn, slik at de der har en uvurderlig kilde til Islands ældste historie. Endelig kom vi oppunder Island. Frem av táken duk- ket den ene svære isbræen frem efter den annen, höye og dominerende, og over isbræen sá vi farverne fra sol- nedgangen. Det var et eventyr. Det passet godt til navnet Island. Vi passerte Vestmannaoerne, Hlidarende, Gunnars gárd, og Bergthorskval, Njáls gárd. Efter 6 dage ombord ankret vi opp pá reden utenfor Reykjavik. Kora lá i Reykjavik i 4 dage, sá jeg hadde god tid til á se pá byen. Reykjavik hadde dengang 16 000 inn- byggere. Det virket báde hyggelig og hjemlig, at alle i telefonkatalogen stod oppfort efter fornavn, ikke som hos oss efter efternavn. Det var et selskap som het Gigant som eiet Dettifoss. Jeg besokte styrets formann, hoyesterettsadvokat Eggert Claessen. Han var som det het pá islandsk „Hæstarétt- armálaflutningsmadur" og en meget dygtig og hyggelig mann. De andre direktorer bodde pá landet utenfor Reykja- vik. Jeg fikk min forste ridetur pá en islandsk hest da jeg besokte dem. Jeg gjorde mitt beste for á se ut som en rytter, som kunne styre en hest, men det gikk nok dit hesten ville, Fredag 2. juli forlot Kora Reykjavik. Jeg fikk en ny kamerat i lugaren, Advokat Edvard Mortensen, senere et fremtredende medlem i Færoingernes selvstendighets- kamp. Vi fikk ogsá ombord en del Islendinger. Selv om de bare skulle reise et kort stykke, tok de med sig sengklær, hodepute, underdyne, laken og overdyne, og lá pá dekket pá le side, den ene ved siden av den andre. Kysten tok sig storartet ut, hoye, blá fjelder med hvite sneklatter, som halvveis forsvant i skyene. Vi reiste nordover over Faksefjord og Breidifjord. Over det hele raket Snef jellsjokul med en blendende, hvit, solbeskinnet topp. Vi var innom Isafjord, en by pá ca. 2000 innbyggere. Kjopmann Thomas Amlie og min far drev for mange ár siden hvalfangst der, men hvalfangststasjonen var nu omlagt til sildestasjon. Vi rundet Kap Horn eller ,,Hornbjarg“ og komm like oppunder Polar sirkelen. Drivis kommer inn mot nord- kysten gjennemsnittlig i 4 av 5 ár. Av og til kommer en isbjorn inn med drivisen pá Nordlandet. Ifjor kom Kora inn i isen. De sá báde selhund og kobbe, og báten blev klemt, sá baugen fikk en stor sprekk. Iár lá drivisen lengere nord, sá vi slapp lettvindt igjennem. Vi standset i Siglufjord. Byen var kun bygget for silden. I sildetiden hadde byen 6000—8000 innbyggere, resten av áret kun 1000 innbyggere. Mandag 5 juli kom vi inn til Akureyri, hvor jeg skulle forlate Kora. Jeg hadde da vært 11 dage ombord. Det hadde vært en hyggelig reise. De fleste blir snart vant med sjoen. Folkene ombord malte og reparerte. De hang i stillaser báde utabors og innabors, og de syns det var morsomt nár jeg snakket med dem. De hadde mange morsomme historier á fortelle. Jeg var blitt gode venner med alle sammen og syns det var trist á forlate báden. Kaptein Abel var en meget ivrig rytter. Han instruerte mig hver dag ombord, og nár vi lá lenge nok i en eller annen havn, leiet vi hester og tok en ridetur. Nu skulle det holdes eksamen. Vi fikk leiet hester. Jeg blev satt forst, kapteinen red efter og smeiste pá hesten min. Jeg hadde nok ennu meget á lære, men jeg holdt mig i alfall i sadlen, og jeg blev ansett for á være brukbar til á dra avgárde pá den ca. 500 km lange ridetur jeg skulle ha. I Akureyri hilste jeg pá kjopmann Johan Havsteen. Det var tidligere ordnet slik, at han skulle skaffe mig folgemann og hester. Folgemannen het Jón. Han hadde ialt 10 hester. Hver av oss hadde to ridehester, slik at vi kunne bytte hest hver halvtime, mens den andre lop efter uten rytter. Desuten hadde han 4 baggagehester og to unghester, som han ville lære opp. Over middag seilet jeg over fjorden med min sadel og andre saker. Imens tok Jón hestene over elven og rundt fjorden. Vi holdt pá et par timer for alle klovene var iorden, og sá kom vi endelig igang. Hver pakkhest bar omtrent 50 kg., 25 kg. pá hver side. Mere burde de ikka ha om hestene skulle lope i trav, men sá kunne de ogsá rekke opp til 70 km om dagen. Hvis det gikk i skridtgang, kunne pakkhestene bære 100 kg. De is- landske hestene er smá og kraftige ponnier. Oppover og nedover bakke sprang de som hunder. Den forste del av veien gikk oppover et noksá bratt fjell. Vi red over en ás i 600 m hoyde. Naturen lignet meget pá hoyfjellet hjemme. Folgemannen tok det rimelig forste dagen. Efter 20 km ridt standset vi pá prestegárden pá Hals. Provsten i Thingeyarsyssel, Ásmundur Gíslason, som bodde der, var prest i 6 kirker. Den borteste kirken lá ca. 6 timer vekke. Han var ogsá prest pá Grimsey, Islands ytterste forpost i polarhavet. Der bodde 90 mennesker, som skulle være Islands beste sjakkspillere. Prestegárden var bygget med tykke torvvegger. Stuer, kontor, kjokken, fjos og ildhus var under samme tak. Stald og fjos var bygget serskilt. Det var deilig om sommeren, men om vinteren, fra begyndelsen av oktober til 1 juni — 8 máneder — lá sneen langt over vinduerne. Skiene var da det eneste fremkomstmiddel. Jeg fikk det mest utmerkede stell. Det var smá, hyggelige stuer. Den ældste son spilte Beethoven og meget annet pá orgel, og jeg tenkte, at de, som levet

x

Tímarit Verkfræðingafélags Íslands

Direct Links

If you want to link to this newspaper/magazine, please use these links:

Link to this newspaper/magazine: Tímarit Verkfræðingafélags Íslands
https://timarit.is/publication/860

Link to this issue:

Link to this page:

Link to this article:

Please do not link directly to images or PDFs on Timarit.is as such URLs may change without warning. Please use the URLs provided above for linking to the website.